De snakkes mye om ytringsfrihet og trykkefrihet. Men hvem er de friheter for? Er de for «hvermann»? Nei, verken i teori eller praksis.
Det er friheter for de «ordsterke», det er så. Men viktigere enn det: Det er friheter for de som stort sett tenker likt, forstår hverandres referanser, og mer eller mindre snakket det samme «språk». Les avisenes inserater; de underbygger etablerte meninger, eller de trekker litt i de «sannheter». Av slikt blir det interessante «diskusjoner». Alt sammen, mer eller mindre applaudert av avisa selv. For ikke å snakke om de «store» artikler, der intellektuelle gjerne vil «vise seg frem», med meninger som stort sett er aksepterte. Vi sier det er trykke- og ytringsfrihet.
Men er det slik? Sekretariatet i Pressens faglige utvalg skriver i et brev: «Sekretariatet vil generelt minne om at ytringsfrihet ikke innebærer at mediene har plikt til å formidle ytringer. Det betyr at det er den enkelte som selv må sørge for spredning, hvis han eller hun ikke får det offentliggjort gjennom mediene.»
Nemlig! Mediene; avisene kan sensurere deg, om de ikke liker det du skriver. Det er slik som det skal være. Og så får du prøve å rope ut ditt budskap i gatene selv; det er det som er «ytringsfrihet»! Eller du får prøve å lage en løpeseddel; det er trykkefrihet. Konklusjon: Det er de sterke; «meningsdannerne», som rår. Slik er det bare.
