Saudi-Arabias wahhabisme er en ideologisk trussel
IS; den såkalte «islamske staten», taper terreng i Irak og Syria. IS drives ut av sentrale byer som Mosul i Irak og Raqqa i Syria – dere militære fotfeste svekkes. Tusentall IS-kjempere drepes. For øvrig sammen med tusentall sivile som også blir drept, under pågående kamper for å bli kvitt IS; galskapens forkjempere, båret fram av destruktiv ideologi; wahhabisme. Krigere blir drept og eliminert, men ideologien vil bestå og være med oss i framtiden.
Wahhabisme
Vi må kjenne wahhabisme; hva den er og ikke er! Vi skal sikkert støte på den, kan hende i vår nære omkrets. Ideologien skal være knyttet til islam, kan vi lese; det hevder de som støtter den – og ikke minst kritikere av islam; wahhabisme trenger gjennomgang! Også av denne grunn: Ideologien påvirker mange, det er spor av den hos en del muslimer, og noe å rydde opp i.
Historien
Wahhabismen skriver seg fra en «islamsk» predikant fra den arabiske halvøya, på 1700-tallet. Hans navn var Muhammed ibn Abdul Wahhab. Wahhab levde som halvt beduin i Najd ørkenen, del av dagens Saudia-Arabia.
Wahhab mente muslimer flest hadde vendt seg bort fra «den sanne tro», de var frafalne, «apostater». De som ikke sluttet seg til hans egne tanker om islam, var det berettiget å drepe, de var «vantro». Deres kvinner kunne gjøres til slaver, og tas med makt; deres eiendommer konfiskeres eller raseres. Wahhab utviklet på et slikt grunnlag en sekt og tenkning som ble betegnet som wahhabisme.
Muslimer må tilbake til «korrekt tro og praksis», mente Wahhab; slik han selv definerte det, og muslimer vil gjenvinne styrke og motta Guds hjelp. Formell og firkantet, selektivt tolket grunntro, og strenge ytre, golde obligatoriske ritualer – det var å hengi seg til! Foruten å avvise, drepe og eventuelt massakrere andre; det ble wahhabismens særtrekk.
Fram til begynnelsen av det 20. århundret var den alminnelige oppfatningen utenfor kjerneområdet Najj at wahhabiene var en fanatisk sekt av kjettere som hadde forlatt islam. Autorative islamske lærde avviste wahhabismens jihad mot andre muslimer. Wahhabs påstand om at alle andre muslimer enn dem selv skulle ha vært frafalne og avgudsdyrkere i ni hundre år, ble ansett som absurd av et overveldende flertall i ummah, det globale muslimske samfunnet.1
Muslimske lærde og intellektuelle som klart gikk mot på denne wahhabi-sekteriske tenkningen, ble av Wahhab kalt «djevler» eller «satan-yngel». En psykologisk barriere ble derved fjernet for å kunne drepe dem.2
Wahhabiene fremmet en snever beduin-kultur fra Najds ørken og ønsket å få den allment utbredt. En fanatisk bevegelse med drap og massakre ble resultatet, angivelig som «egentlig» islam.
Saudi-Arabia
Wahhabs voldelige og sekteriske idèer ville neppe ha vunnet fram om ikke Al Saud, en arabisk stamme, hadde forent seg med wahhabi-bevegelsen. Kombinasjonen av religiøs fanatisme og stammebasert arabisk nasjonalisme skulle bli en ekspanderende kraft.
Dette er Saudi-Arabi i dag! Al Saud/wahhabi-alliansen er bærende element i staten. Sammen har de to utformet et omfattende system av intoleranse, hat og fanatisme som har ført til skremmende overgrep og grusomheter.3
Salafisme
Salafisme er en bevegelse av aktuell interesse. Salafi kan oversettes med «en disippel av våre forfedre».3 Salafisme vil som wahhabisme – for å komme framover; gå tilbake og gjenopplive hva de mener var muslimsk tankemåte, livsførsel og riter i de første tre generasjonene etter profeten Muhammed. Salafisme kan anses som en wahabisme-variant. Både wahhabismen og salafismen er sosialt og ideologisk ytterst konservative og opptatt av ytre regler for «renhet». Andre islamske trosretninger enn deres egen, er kun løgn og bedrag. Salafisme og wahabisme kan nærmest brukes for samme tenkning.1
Wahhabisme mot Koranen
Wahhabisme strider mot Koranen. Vi kan ta noen eksempler. Først, det viktigste elementet i islam; individets forhold til Gud. Wahhabiene – som andre «fundamentalister» – mener dette er greit nok: Mennesket ble skapt for å dyrke Gud. Formell gudsdyrking og ytre riter blir det optimale. Skjønnhet, etikk og moral blir uten verdi og lite å reflektere over – i forhold til rett bønn og ytre, påkrevde former og riter. Mens Koranen opp mot dette, sier: «Ynkelig den som ber, men glemmer sine moralske plikter!» (107,4-5) Og legger den største vekt på moral og etisk ansvar.
Wahhabiere/fundamentalister fordømmer kristne, jøder, andre troende og muslimer som ikke er enige med dem, for å være «frafalne», «hedninger» og «vantro» – som fortjener å bli massakrert og drept! Koranen sier mot dette: «Muslimer som tror, jøder og andre som tror, kristne – ja, hver den som tror på Gud og den siste dagen og gjør godt, skal ikke frykte eller sørge.» (5,69) De kan være på rett vei!
Wahhabiere/fundamentalister vil ha et ensartet samfunn; alle med «rett tro», etter wahhabi-vurdering. Men Koranen sier: «Om Gud ville, gjorde Gud alle til ett samfunn, men de er forskjellige, slik Gud vil det skal være.» (11,118). Gud har skapt, og vil ha mangfold! Koranen sier: «Snakk ikke nedsettende om det de tror på i stedet for Gud!» (6,108) For wahhabiere/fundamentalistere blir de som tror på annet, drept.
Wahhabiere/fundamentalister vil tvinge folk til å tro; og uten rett «tro» kan de drepes. Koranen sier: «Det skal ikke være tvang når det gjelder tro!» (2,256) «Du kan ikke tvinge folk til å tro.» (10,99) «Ingen kan tro uten at Gud vil.» (10,100) «La de som ønsker det, tro, og de som ikke ønsker det, la være.» (18,29) Koranen er tolerant og fornuftig.
Wahhabiere/fundamentalister erklærer at «andre» muslimer ikke er troende/muslimer.3 Men Koranen gjør dette klart: «Si ikke om andre … at de ikke er troende.» (4,94) Fundamentalistene hater «de andre», som ikke er enige med dem, men profeten Muhammed, som skal være deres ideal, «elsket sine fiender». (Koranen 3,119) Fundamentalister er intolerante. Koranen derimot, pålegger muslimer å «fremme toleranse» (7,199).
Wahhabiere/fundamentalister er kritiske til selvstendig tenkning, intellektuelt arbeid og dypere refleksjoner; for alle ting er fra tidligere avklart, mener de. Men Koranen sier: «Den ynkeligste skapning for Gud er den som ikke bruker forstand». (8,22) Wahhabiere/fundamentalister er blottet for intellektualitet og skaperevne – og er fornøyde med det.
Wahhabiere/fundamentalister avviser kunst, estetikk og kreativitet. Koranen, derimot, sier Gud har skapt «vakre ting» som Koranen oppfordrer oss til «å glede seg over» (16,8). For Gud «– liker det skjønne!» (Profeten Muhammed, hadith).
Hele Koranens budskap går på dette: At Gud er «barmhjertig og nådig»! Fremmedord for wahhabiere/fundamentalister.
Wahhabisme, snever og fiendtlige teori og praksis
Wahhabiere/fundamentalister har sekterisk praksis i daglige gjøremål. De har regler for hvordan man bør spise, drikke, kle seg, sitte, gå, og stige inn og ut av toalettet. Musikk og sang er forbudt; å gi blomster, klappe hender, tegne mennesker og dyr er forbudt; å klippe skjegget er forbudt; å spise eller skrive med venstre hånd er forbudt; å feire bursdager er forbudt.2
Wahhabiere/fundamentalister viser ingen respekt for ikke-muslimer. De skal ikke være først til å hilse, og ikke svare vennlig på en hilsen. En wahhabier/fundamentalist som møter en ikke-muslim på et fortau, viker ikke for å gå til siden, det må den andre gjøre; ansett som mindreverdig.
Wahhabiere/fundamentalister som minoritet i ikke-muslimske land, gjør nytte av goder og velferdsbidrag, men tenker sjelden på å gi tilbake. De krever at det lokale samfunnet skal tilpasse seg dem, og ikke omvendt.1
Wahhabiere/fundamentalister er ikke generelt «bokstavtro», med lydighet til religiøse tekster; de velger ut enkelte, isolerte formuleringer, trukket ut av sin sammenheng, og gjør dem til påbudte regler.
Wahhabiter/fundamentalister sier de fører «hellig krig»; jihad, men krig er ikke «hellig» i islam! Koranen bruker ikke ordet jihad om krig, men et annet ord; qital. Jihad er streben etter det gode, og er et gode i seg selv, hva qital ikke er. Qital kan være nødvendig, i forsvar, og Koranens referanse til qital er alltid begrenset, knyttet til konkrete situasjoner, og medfølger pålegg om ikke å gå over anstendige grenser, men tilgi eller søke fred.2
Wahhabiere/fundamentalister har en undertrykkende holdning til kvinner! De priser ofte kvinnens rolle som mor, men ser kvinnen ellers som mangelfull og underdanig. Kvinnen er som kone, under mannens formynderskap; som datter, under farens; og i samfunnet, under menns formynderskap. Kvinnen er aldri en uavhengig og selvstendig person som på likeverdig grunn tar del i moralske og samfunnsmessige oppgaver.2
Wahhabiere/fundamentalister har blant sine fremste «lærde», Sheikh Saleh Al-Fawzan, en saudiarabisk jurist. Han har utstedt en fatwa, juridisk lovtekst, som sier «slaveri er tillatt i islam»!2 Det åpner for seksuell utnytting av kvinner, slik vi ser det av IS og andre fundamentalistiske grupper, i Irak og Syria.
Saudi-Arabia eksporterer wahhabisme
Saudi-Arabia begynte i 1970-årene med sine enorme oljerikdommer, en systematisk kampanje for å utbre wahhabisme til resten av den muslimske verden, og utenfor. Store pengesummer ble lånt ut eller gitt til fundamentalistiske organisasjoner.
Saudi-Arabia opprettet Muslim World League (Rabitat al-Alam al-Islami) som sprer wahhabi-litteratur på alle verdens større språk og til de fleste steder, deler ut pengepriser og gaver og gir økonomisk støtte til et omfattende nettverk av skribenter og utgivere, skoler, moskeer, organisasjoner og enkeltpersoner.
Resultatet er at mange islamske bevegelser i verden, tilegner seg wahhabi-ideologi, eventuelt uttrykt som salafisme, og individer og institusjoner lærer å forme sin tenkning, tale og oppførsel som fremmes av Saudi-Arabia.2
Wahhabi-eksporten er «den overlegent største verdensomspennende propagandakampanjen i menneskehetens historie».1
Norge
Kampanjen har nådd Norge. Moskeer er bygget eller egnete lokaler kjøpt, med midler fra Saudi-Arabia, det gjelder flere av de større moskeene. I moskeer med tilknytning til Saudi-Arabia, distribueres wahhabi-litteratur, fritt levert fra Saudi-Arabia.
Andre land – Syria
Wahhabi-eksport skjer til alle land, deriblant Syria; der wahhabisme spiller en viktig rolle. På midten av 1970-tallet begynte den saudiske blekkspruten tentakler å strekke seg inn den syriske offentligheten, der de fortsatt forårsaker kaos.1
Satsingen på wahhabisme ga resultater. Wahhabi-orienterte grupper som den Al Qaida-tilknyttete Al Nusra, mottok sjenerøs støtte, og grunnen var lagt for fremveksten av den enda mer brutale «islamske staten»; IS.1
I 2015 var rundt halvparten av de kanskje 100 000 som deltok i kampene mot Assad-regimet, enten jihadister eller militante islamister, for en stor del finansiert og bevæpnet av Gulf-landene, i første rekke Saudi-Arabia og Qatar.1
Jemen
Wahhabisme eksporteres til Jemen. Det saudiske lederskapet har opprettet et nettverk av skoler, kjøpte innpass i moskeer og sendte saudisk skolerte imamer. Saudiske jihadister kjemper i landet, Jemen skal domineres av wahhabisme. Men en stor befolkningsgruppe er houti-sjiaer, som setter liten pris på de saudiske interesser.1 Houthi-sjiaene har vokst til en formidabel motstandsbevegelse.
Saudi-Arabia har svart med omfattende bombing, offisielt i spissen for en koalisjon av ni arabiske land, med logistikkstøtte fra USA og Storbritannia.1 Og med politisk støtte fra Norge! Resultatet er blitt en humanitær krise, «den største i verden» (FN).
Framtiden
Wahhabismen kan synes stadig å stå sterkere. Etter mer enn førti års målrettet misjonering har wahhabismen – også kjent som salafismen – befestet sin posisjon i muslimske miljøer, fortsatt uten noen høy stjerne hos flertallet, heller ikke i Norge. Men prosessen med påvirkning fortsetter.
Muslim World League er leverandør av omfattende litteratur til muslimske miljøer, også her i landet. Den saudiske «bistandsorganisasjonen» International Islamic Relief Organization har fasade av humanitært arbeid, mens det meste av arbeidet er innrettet på å spre wahhabisme; du finner lokale krefter med bøsser i Oslo, i innsamling til angivelig «trengende barn».
Wahhabiere/fundamentalister kan tilpasser seg; vi ser det blant annet i Syria, der Al Qaida og det tilhørende Al-Nusra legger til side deler av ekstremismen og nærmer seg en «normal» sosial og humanitær organisasjon, for å vinne støtte lokalt, og bli anerkjent internasjonalt, med samarbeid med vestlige institusjoner. Norske hjelpeorganisasjoner kan ha samarbeidet med dem og gjør det antakelig fortsatt!
Konklusjon
«Islamistisk fundamentalisme»; wahhabisme, salafisme og tilsvarende, er ved sin sekterisme og aggressivitet en trussel mange steder i verden. Den ytre militære organiseringen som IS, Al Qaida og annet, kan være i ferd med å svekkes, med nederlag i Irak og Syria. Men tenkningen; ideologien, lever videre og kan styrkes, vi bør kjenne til den.
Kilder: 1. Carl Schiøtz Wibye. Terrorens rike. Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam. Gyldendal 2017. 2. Khaled Abou El Fadl: The Great Theft. Wrestling Islam from the Extremists. USA 2005. 3. Shiraz Maher. Salafi-Jihadism. The History of an Idea. London 2016.
Du finner artikkelen også her: https://www.hannenabintuherland.com/themiddleeast/saudi-arabias-wahhabisme-fundamental-ideologisk-trussel-mot-europa-trond-ali-linstad/
