16. desember i fjor vedtok partiene på Stortinget (unntatt SV og MDG) en avtale om «Et felles løft for god integrering». Kapittelet om religion og kultur innledes med: «Integreringen i Norge skal bygge på grunnleggende verdier som demokrati, rettsikkerhet, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd.»
INTEGRERING: Selv vi, verdensmestere i det meste, kan ikke kreve verdensmonopol på norske verdier, skriver Per Fugelli i denne kronikken. Publisert i Dagbladet 23. januar 2016.
Godt. Men dette må ikke bety at vi forlanger at alle som kommer til Norge skal bøye seg for disse norske verdiene, som mot Mekka – straks. Jeg hører stadig politikere, fra alle partier, som krever at flyktningene må «godta en pakke med norske verdier». Den norske pakken inneholder, ja nettopp: Demokrati, ytringsfrihet, likestilling, aksept for homofili, respekt for alle livssyn.
Jeg er dypt uenig i at de som kommer til Norge skal måtte åpne denne pakken og sammen med fjellene rope langt hurra!. Flyktningene som kommer skal underlegges én «tvang», og bare én – den heter Norges lover. De skal ikke avkreves lojalitet til norsk smak og behag innenfor politikk, moral og kultur.
Mennesker som kommer til Norge med andre guder, historier, oppfatninger av virkelighet, drømmer om det gode samfunnet, forestillinger om moralsk og umoralsk vandel, måter å komme til himmelen på, håp for barnebarn – alle skal ha rett til å ytre og kjempe for sine idealer så lenge de ikke bryter våre eneste felles norm: Norges lover.
Det skal være tillatt i vårt demokrati å mene at kvinner er skapt av et ribben og er under mannen, at homofili er skam og synd, at vestlig livsform er som å vandre i ørkenen. Vi skal til og med tåle at noen kaster vantro på demokratiet som styreform. I sin ytterste form betyr demokrati at mennesker må få kjempe som løver – med ord – for å bytte ut demokrati med diktatur og Norges lover med Sharia.
Her hyller vi vår egen ytringsfrihet i rabiate former ved å tegne Muhammed som hund eller gris. Det må muslimene pent tåle, mens vi går i harnisk når imamer tillater seg å betvile fyll og hor på norsk.
Jeg får en truende følelse av klaustrofobi i det norske demokratiet. En ny inkvisisjon sniker seg inn i ly av islamofobien. Mennesker som gjør gode gjerninger kommer i fare for å miste verdighet og stilling, hvis de har politiske og moralske oppfatninger som ikke hører hjemme i Den norske pakken. Vantroens bevis:
Høsten 2012 ble Trond Ali Linstad tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin årelange innsats for innvandrere på i indre Oslo øst. Medaljen skal overrekkes under en seremoni på Nationaltheatret.
Plutselig blir Linstad innkalt til hastemøte på Slottet. Kongens medaljeråd sletter prisen med øyeblikkelig virkning. Slottet har fått rede på at Linstad har ytret seg kritisk om homofili, om jøders innflytelse i verden og uttalt støtte til sider av prestestyret i Iran.
Høsten 2015 er Shoaib Sultan ordførerkandidat for Miljøpartiet De Grønne i Oslo. Brått blir det en stor ståhei om hans syn på homofile. Som tidligere generalsekretær i Islamsk Råd har han kommet med «kontroversielle» uttalelser om homofili. Før valget sier han til VG: «Jeg er imot enhver straff mot homofile. Jeg er for like rettigheter for alle, uavhengig av kjønn, etnisitet og seksuell legning.» Men det er ikke nok for dem som vil ha alle inn i «Den norske pakken». Det blir et rått kjør mot Sultan på selve valgdagen for å få ham til å si: Homofili er ikke synd!
18. desember 2015 blir Mohsan Raja kåret til årets Osloborger av Aftenpostens lesere. Han sto i spissen for de frivillige som ga flyktningene på Tøyen mat, varme og omsorg i kalde høstnetter. Aftenpostens sjefsredaktør hyllet ham: «Jeg tror du traff en nerve hos folket. Du representerer noen av de beste verdier.» Så kommer det for en dag at Raja på Facebook har sagt at homofili er galt og at 11. september 2001 var en «inside job».
Et mektig hylekor krever at Aftenposten må ta fra ham prisen. Sjefredaktøren beklager at «Aftenposten ikke visste om Rajas ståsted i homofilisaken» og innrømmer at avisen burde foretatt grundigere forhåndsjekk av hans meninger. Hege Storhaug anklager Aftenposten for ikke å ha gjort en «verdisjekk» av ham. Raja blir innkalt til «inkvisisjon» i «Dagsnytt 18». Han unngår så vidt bålet ved å la seg presse til den rette lære. Noen dager senere har han gjenvunnet sitt mot. 22. desember sier han til VG: «Hvis det står mellom min tro og denne utmerkelsen, så klarer jeg meg fint uten denne tittelen».
«Det er typisk norsk å være god», roper vi og slår oss på Dovre. Men selv vi, verdensmestere i det meste, kan ikke kreve verdensmonopol på norske verdier. «Alle skal med», heter et fornemt motto som har skapt den norske flokken. Men da må alle få være med i det norske meningsmangfoldet. Frihet i meningsjungelen er kanskje vårt beste tiltak mot radikalisering.
