Erik Fosse: ”Med livet i hendene”.
Jeg har sett gjennom Erik Fosse sin bok, «Med livet i hendene». Den er en omtale av det helsearbeid som har vært drevet av Palestinakomiteen, og senere også Norwac, for palestinerne i Midtøsten.
Vi følger Fosse i et sidesprang til Afghanistan, og en snartur innom Iran. For først og fremst er dette en bok om Erik Fosses vurderinger og tanker, og med ham selv, må det sies, som sentral person.
Han omtaler et helsearbeid som har vært viktig, både for palestinerne og opinionen her hjemme. Mange som har deltatt i det arbeidet, har vært sanne helter, med en innsats som har vært utilstrekkelig erkjent.
Fosse vil berømme disse, men klarer det bare nesten. Fremstillingen blir overflatisk og formell, med oppramsing av ytre forhold. Og stadig med ham selv sentralt.
Det er mange og gode fortellinger i boka, om et arbeid over lang tid. Mye fakta er blitt samlet, som trengs å bli tatt vare på. Men alt er ikke uproblematisk gjengitt, og igjen kommer det subjektive inn. Det skjer en viss sortering, med forfatterens penn.
Boka inneholder også feil. Dette er et eksempel. Munir Shafik er en gjenganger i boka, som politisk rettesnor og ideologisk veileder for enkelte på den politiske venstresiden, i deres tilnærming til islam. Han presenteres i boka som shia-muslim. Men hver med kjennskap til stoffet vil vite at Munir Shafik er fast forankret i den sunni-muslimske tradisjonen.
Ting er lagt til, eller satt til side i boka. Noe er ubalansert og personlig. Slik er boka ikke udelt etterrettelig. Men med gode og levende fortellinger, og med stolt og heltemodig innsats av vanlige og anstendige mennesker, er dette en levende bok.
Men er det en viktig bok? Jeg er ikke sikker på det. De hendelser som det er intensjonen å beskrive, var på 70- og 80-tallet overordentlig viktige, og bidro utvilsomt til å påvirke den norske opinionen. Men så stanset det hele opp. De tanker og holdninger som presenteres i bok, flyttet grenser for 20 år siden, men er i dag blitt tappet for kraft. Slik blir boka et tilbakeblikk, den peker ikke fremover. Den beskriver en forgangen historie, som riktignok fortjener å minnes. Men som mer enn velskrevet underholdning.
