Det er ikke originalt slått fast, men bør gjentas og underbygges: USA vil bryte ned, og svekke, Syria! Vi kan åpne med å vise til en lekket e-post fra daværende amerikansk utenriksminister Hillary Clinton, offentliggjort av WikiLeaks, der Clinton gikk inn for å starte krig i Syria for å velte Syrias regjering og drive bort president Assad – som «beste måte til å hjelpe Israel». Skjønt USAs planer om å velte Syrias regjering går lengre tilbake, siden 2006, ifølge WikiLeaks. («The WikiLeaks Files, 2015.)
USAs utenriksminister Hillary Clinton
Vi holder oss til Hillary Clinton og refererer fra boka hennes: «Hard Choices». Hva hun skriver. om USAs politikk i forhold til Syria. Hun legger prinsippet om «smart power» til grunn og definerer begrepet slik: «å velge den riktige kombinasjon av verktøy – diplomatisk, økonomisk, militært, politisk, legalt og kulturelt – for hver enkelt situasjon». Vi spør: Hva var situasjonen for Syria?
«Krisen» i Syria
Clinton skriver «krisen» begynte i 2011. Syriske borgere demonstrerte i gatene mot det «autoritære regimet til Bashar al-Assad». Og «liksom i Libya», skriver hun, svarte sikkerhetsstyrke med «overdreven makt». Noen syrere tok til våpen for å forsvare seg, og for å velte Assad. Opprørernes besluttsomhet «hardnet», står det. Noen ble «radikalisert», og ekstremister sluttet seg til kampen. Jihad-grupper, noen med bånd til Al Qaida, begynte å utnytte situasjonen for å fremme egne mål, slik Clinton beskriver det.
Hun argumenterte for å støtte «Syrias folk». Russerne ville ikke blande seg inn, de var bestemt på å hindre en ny «vestlig invasjon», skriver Clinton – lik den i Libya.
Våpen til opprørerne
«Bak kulissene var det mye snakk,» skiver hun, «om å kanalisere våpen til opprørerne». Saudi-Arabias utenriksminister Prins Saud al-Faisal sa han tenkte at å forsyne våpen til dem, var «en utmerket idè».
Clinton møtte representanter for Tyrkia, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Qatar og hørte det samme budskapet «om behovet for å sende våpen til opprørerne», skriver hun. Clinton konkluderte slik: «Noen kan gjøre visse ting, og andre kan gjøre noe annet.» Hun slo fast dette som avgjort sak (fait accompli): «Noen land vil øke sine anstrengelser å kanalisere våpen, mens andre vil fokusere på humanitære behov.»
Skal vi et øyeblikk gjøre et sidetrinn til Norge? Den norske regjeringen har gjort begge deler: Sendt militære eksperter som i Syria og trener syriske opprørsgrupper (formelt mot IS), og gitt millioner av dollar til norske organisasjoner (Norsk Folkehjelp og Norwac) som «fokuserer på humanitære behov» – i de opprørskontrollerte områdene. Det er Clintons konsept av «smart power» – om «riktige kombinasjon av verktøy», som det hele gjelder.
Clinton skriver om «alle våpen som alt strømmet inn i landet fra arabiske stater». Hun vektla selv, ved siden av dette, den diplomatiske siden for å isolere og presse Syrias regjering: Å bidra med «ekstrahjelp til mat, ulltepper og kritiske medisinske tjenester til folk som lider i Syria».
Og videre: «Økt støtte til sivile opposisjonsgrupper» og «trene mer enn tusen aktivister, studenter og uavhengige journalister», står det. «Etter hvert som flere deler av Syria kommer fri fra regimets kontroll, ville vi også hjelpe lokale opposisjonsgrupper med å forsyne vesentlige tjenester som å gjenåpne skoler og gjenbygge hjem.» Selv om konflikten «voldsomt ville rase». Igjen, om Norge: Norske hjelpeorganisasjoner har gitt «vesentlige tjenester» til den syriske opposisjonen. I tråd med Clintons tenkning.
Omforent overgangsregjering
Er forslag som ble fremmet for løsning var en «omforent overgangsregjering» – med full utøvende makt, mellom regjering og opposisjon. Da ville Assad måtte gå, mente Clinton. For dette var USAs standpunkt: «Assad must go» (Clinton); Assads styre måtte veltes. Men det ble ingen holdbar idé; avvist av både opposisjon og regjering.
Sanksjoner
Clinton skriver: «USA og våre partnere strammet stadig opp sanksjoner mot Assad-regimet. Vi frøs midler de hadde, påla reiseforbud og begrenset handel. Den syriske økonomien var i fritt fall.» Men «Russland og Iran» støttet Syria, og sanksjonene førte ikke fram.
Syria – Libya
Opposisjonen forble i «uorden», skriver Clinton, «tross anstrengelsene fra europeere, arabere og USA.» «Det ble mange stemmer, særlig fra den syriske opposisjonen, som ropte ut for at USA skulle støtte dem, slik vi hadde støttet de libyske opprørerne,» skriver hun. Men «Syria var ikke Libya». Clinton skriver om Assads styre:
Assads styre er hjemlig forankret
«Assads styre var langt mer forankret enn Khadafi, med større støtte blant viktige deler av befolkningen, flere allierte i regionen, en virkelig hær og langt mer robust luftforsvar», skriver hun. Opposisjonen var «dårlig organisert og diffus.» Russland blokkerte alle tiltak i FN om Syria, i stor grad for å «hindre en gjentakelse av Libya». Det syntes økt sannsynlig at Assad ville «henge ved» makten. (Clinton).
Ekstremister ville «bygge støtte i Syria». Et vesentlig problem var «mangelen på et levelig alternativ til Assad» i Syria, skriver Clinton. En situasjon der «Qatar og Saudi-Arabia dumper våpen inn i landet og USA ansvarlig trener og forsyner ikke-ekstremistiske opprørsstyrker» var for Clinton en «fornuftig bekymring».
Ekstremister styrker seg
«Ekstremister fortsatte å vinne grunn», skriver Clinton. Amerikanske og europeiske etterretningskilder advarte at de kunne bli «en trussel utenfor Syria». Al Qaidas bruk av syrisk territorium til å rekruttere og trene, kunne gjøre Syria til en «utskytingsrampe» for angrep mot USA.
Moderate medlemmer av den syriske opposisjonen ser ekstremistene som en «trussel mot revolusjonen» (Clinton). Men forsøk på å drive dem ut, vil være en vanskelig oppgave («an uphill battle»), som vil lede våpen og styrker bort fra å kjempe mot Assad, til Hillary Clinton bekymring, i sin bok «Hard Choices» (2015).
Mer våpen fører ikke fram
Mer våpen førte ikke fram. Og Assad med hjemlig støtte, sto mot de militære angrep på å bryte Syria ned, så andre strategier måtte trekkes fram. En Plan B blir blitt aktuell. Den består i å splitte opp Syria, underbygge lokale tiltak der regioner – som nå frigjøres fra IS – overlates opposisjonelle krefter, som USA styrker og hjelper – og som ikke skal føres tilbake under den syriske regjeringen. Den strategien følges opp nå.
Syria skal svekkes og deles
Syria sender «stabiliserende team» til Syria, lyder en fersk avisoverskrift. (The New Your Times International 7. juli 2017). «Trump-administrasjonen» vil bringe «stabilitet» til områder som USA-støttete styrker har tatt over fra Den islamske staten. Det skal bygges opp lokale administrasjoner, i «gjenerobrete områder» – av USA med allierte; lokale administrasjoner som USA velger.
«Hverken USA eller andre nasjoner er ivrige etter å ville gi større fond for å gjenoppbygge et Syria som er ledet av Bashar al-Assad», står det. Midler og hjelp skal til lokale, separate grupper.
Det gjelder også «humanitær assistanse». «Amerikanske talspersoner har sagt at de vil ønske velkommen likende sivile anstrengelser fra andre nasjoner og undersøker nå muligheten for dette.» Skal de spørre Norge om hjelp – fra humanitære grupper, som alt har erfaringer fra helsearbeid for opposisjonen?
Amerikansk hegemoni over Syria
Milits som kjemper for president Assad og har nærmet seg frigjorte syriske områder, er blitt møtte av amerikanske «luftangrep» (The Guardian Weekly 23. juni 2017); dette med klar beskjed om å holde seg borte. Syriske militærfly som tar del i å sikre syriske områder for regjeringen, blir skutt ned av amerikanske fly. «Konkurransen om å kontrollere områder som IS forlater, tiltar.» (The Guardian Weekly.) Og: USA bygger militærbaser på syrisk territorium, for å sikre sitt nærvær og beskytte lokale venner; baser på okkupert syrisk mark.
Når det gjelder å dele opp Syria, spiller kurdere en viktig rolle. Kurdere er alliert med USA. Kurdere har erklært et «autonomt område» i det nordlige Syria, revet løs fra den syriske staten. De presenterer en modell med «autonome områder» – for lokale grupper, også andre steder i Syria.
Israel gleder seg; mye som skjer, skal tjene Israel. En konfrontasjonsstat, Syria, skal rives opp. Vi spør: Skal norske myndigheter ha en rolle i det; militært, politisk, diplomatisk, «humanitært»? Det er viktig at vi følger med.
