Ved hjelp av tortur klarte USA finne fram til det sendebudet som så ledet amerikanske styrker til Bin Laden. Og slik ble Bin Laden drept.
”Waterboarding” eller ”nesten-drukning” har i omfattende grad blitt brukt av amerikanske etterretningsoffiserer for å hente opplysninger ut av fanger. Man holder fangens hode under vann til vedkommende nesten drukner, løfter det opp igjen så fangen kan trekke luft, og så presser det under på nytt så fangen igjen nesten drukner. Og slik kan man holde på.
”Menneskerettigheter?” ”Human fangebehandling?” ”Respekt for det enkelte individ?” Dette blir ofte ord. Man går over grenser, når det er opportunt. Men fortrinnsvis i stillhet. Andre derimot, henger man ut.
Vi kjenner en variant av ”waterboarding” fra vår egen historie. Tyske okkupantsoldater brukte den i Norge. Metoden ble kalt ”kaldt bad”, og er i rettsoppgjøret etter krigen omtalt slik: ”De kalde badene ble foretatt i vann tappet direkte fra kranen. Etter at den som skulle forhøres var avkledd ble han forsynt med håndjern og bena ble bundet sammen. Deretter ble han lempet opp i badekaret og dukket under gjentatte ganger. Dersom han forsøkte å holde pusten ble han stundom dunket i mellomgulvet. Mellom hver dukkert ble det stillet spørsmål til ham.” (Johs. Andenæs. Det vanskelige oppgjøret. Oslo 1979.)
