Liksom hadj, den store pilgrimsreisen, er umra, den lille, symbol på menneskets vandring mot Gud.
Du ikler deg som deltaker mange roller, og spiller i et storslått drama, som Gud Selv iscenesetter.
Adam, Abraham, Ismail og Hagar er personer du gjenoppliver, i spenningen mellom Gud og Satan.
Du kalles til deltakelse av Gud.
Og svarer, med disse ordene, som fyller tusener av struper, ja, under hadj mer enn to milloner, og som på arabisk lyder:
“Labayka allahumma, labayk! Labayka la sharika laka, labayk!“
På norsk:
“Jeg kommer, Herre, jeg kommer! Jeg kommer, Du uten like, jeg kommer!”
Vandringen mot Gud er begynt.
Den er en ny anledning – og Gud gir deg alltid en ny anledning – til å finne tilbake til deg selv.
Det ‘selv’ Han fra først av ga deg, og som du var ment å være.
Menneske, Adams barn! Guds stedfortreder på Jorda er du!
Han blåste Sin Ånd i deg. Du fikk kunnskap om alle ting! Han lærte deg bruk av pennen. Og Han ga deg en høyreist stilling.
Han lot engler bøye seg for deg, ja, alle ting ble underlagt deg!
Du fikk himmel og jord i dine hender.
Han inngikk en avtale med deg, i påvente av det du skulle gjøre.
Hva er du senere blitt?
Koranen sier: “Mennesket er under tiden visselig kommet til kort!” (103, 1-2).
Du kan alltid rette det opp.
Finn ditt ‘jeg’, søk Gud! Slik er innholdet i pilegrimsreisen.
Forbered deg til den først. Gjør opp gjeld, vask vekk slagg, søk tilgivelse for alt galt du har gjort. Fjern hat og nag, opprett vennskap. Gjør rent det du eier og har. Når du nå forlater ditt tidligere liv.
Du legger av din gamle kledning og tar på to hvite laken. Og du beveger deg rundt Kaba, Guds Hus, som blir sentrum i ditt nye liv.
Du haster mellom Al-Safa og Al-Marwa, liksom Hagar, i gudfryktighet! Og skjærer bort litt av ditt hår, som tegn på det du legger bak deg.
Vend ryggen til maktens palasser, avvis skatter og rikdom! Bryt ned de falske templer for idoler og jordiske guder!
De er nærmere enn du tros:
I deg, selvfølgelig! Du fristes av det gamle livet. Det er vel Satan som drar.
Utenfra får du også en påminning. For ved siden av Kaba, Guds Hus, ligger et annet maktsenter: palasset til Saudi-Arabias herskere, med konge og prinser i.
Det siste rager over det første, som for å framheve seg selv, på nesten blasmesisk vis.
Men å være i den veldige moskeen rundt Kaba fyller deg med undring og glede. Du vandrer i søylehallene som i et grenseløst rom.
Veggene er i hvit og sort marmor. Og fra taket henger lyse–kroner i store kupler. Du beveger deg barbent på myke tepper, sammen med tusentalls troende hver dag!
Luften er fylt av et stille sus av menneskelig nærvær, bare avbrutt av kallelsen til bønn. Og imamens melodiske sang, mens de troende står skulder ved skulder, i lange, ubrutte rekker.
De er vendt mot den åpne plassen, og kuben av sort stein: Kaba, denne blendende, fascinerende, gripende, uutgrunnelige og utfordrende bygning! Dekket av sort silke, med brodert Koran-tekst i gull.
Guds Hus! I sentrum for pilgrimsreisen.
Du spør ved enden av den:
Er reisen en formell handling som Gud har pålagt deg?
Nei! Den er dynamisk forvandling, tilbake til ditt egentlige ‘selv’!
Er ritene ytre gjerning, gester du skal ha lært?
Nei, ritene er talende symboler, på åndelige krav fra Ham!
Er troen en ubøyelig lære, et regelverk i ditt liv?
Nei, troen er dynamisk, levende, og kilde til uopphørlig vekst!
Tro! Og gode gjerninger! Det er kjennetegn ved den fromme, som søker nærhet til Ham.
