Den nærmeste parallellen til det som skjer i Tunisia, Egypt og andre steder ? sier noen ? er Iran, i 1979. Og det kan være riktig. Men bare til en viss grad.
Fortsatt er situasjonen ifor eksempel Tunisia og Egypt å regne som et ? ja, bredt folkelig og begeistrende opprør! Men så langt, ingen revolusjon. Hva kan komme til å skje? Men først en feiloppfatning, som finnes hos mange på ?venstresiden?, om at sekulære og venstreorienterte grupper spilte en viktig rolle i den iranske revolusjonen. Men de var relativt marginalisert, i hele den revolusjonære prosessen.
Røttene til revolusjonen i Iran, gikk tilbake til1962, da sjahen ville gjøre endringer i valgsystemet. Religiøse ledere gikk imot, som del av motstanden mot regimet. Og sjahen måtte trekke forslaget. Det fortsatte i 1963, da sjahen lanserte sin ?Hvite revolusjon?, med støtte fra USA. Imam Khomeini avviste denne. Han holdt en rekke prekener i Qum, og talte mot den ?revolusjonen?, som bare ville tjente de rike, foruten USA. Sjahen sendte soldater til Qum og angrep den religiøse skolen der hvor Khomeini talte. Flere studenter ble drept, og skolen ble endevendt. Det skapte bitterhet i religiøse miljøer.
Men langt fra å skremme Khomeini, ble dette opptakten til en ny situasjon, der målet ikke bare var å motsette seg sjahens tiltak, men å utfordre selve regimet. Khomeini talte mot det terroristiske styret. Han minnet om at det var underlagt USA. Og han angrep samarbeidet med Israel. For Khomeini var Israel en illegitim stat, etablert på palestinernes bekostning.
Hans klare angrep på regimet nådde en topp i juni 1963, under muharram, den hellige måneden, da martyrdøden til imam Hussein blir minnet. Skarp gikk Khomeini ut mot sjahen, i nye taler fra Qum, der han spådde at sjahen ville måtte forlate landet, grunnet folkelige protester som skulle komme. To dager etter ble han arrestert, og satt i husarrest i Teheran. Senere ble han utvist.
Khomeinis taler skapte brede protester, og demonstrasjoner i mange byer. I Qum, Teheran, Shiraz, Mashad, Isfahan, Kashan og andre byer gikk ubevæpnete demonstranter ut i gatene, i møte med sjahens soldater. Soldatene skjøt mot demonstrantene, og mer enn 15 000 mennesker ble drept. Dette skjedde den 5. juni (15. khurdad etter den iranske kallender). Khurdad 15 ble senere et begrep, som skulle komme til å endre Irans historie.
Det stilte Khomeini opp som nasjonens leder, og gjorde ham til opposisjonens talsmann ? mot sjahens regime. Og mot USAs innflytelse i landet, og det nære samarbeidet med Israel.
Opprøret i Khurdad 15 ble forspillet til den iranske revolusjonen, som kom i 1979. Det illustrerer revolusjonens islamske røtter. Det er flere, og særlig på ?venstresiden?, som har forsøkt å tillegge sine meningsfrender, og eventuelt også andre grupper, en større rolle i revolusjonen enn de egentlig hadde. Det skjedde også på Khomeinis tid. Khomeini svarte dem slik: ?Se på gravsteinene til de som ga livet sitt, i bevegelsen av 15. khurdad! Om du finner en eneste gravstein til noen ikke-islamsk person, så skulle det kunne bety at slike personer spilte en rolle. Og om du blant gravsteinene til islamske personer, finner en eneste gravstein til noen fra de høyere lag, så skulle det kunne bety at slike elementer spilte en rolle. Men du vil ikke finne en eneste gravstein til noen av disse to gruppene. Alle gravsteinene er over muslimer, fra de lavere lag av folket; bønder, arbeidere, handelsfolk og hengivne religiøse lærde.? Han sa også: ?Det var moskéene som skapte revolusjonen.?
I Tunisia og Egypt er det ikke minst sinte og sultne unge menn som har rystet regimene. Men disse er ikke organisert, og har ingen felles tenkning. De startet med stor begeistring, men kan ende opp med tårer. For hvem skal lede dem, og hvor skal de gå?
I Iran var Khomeini leder, og han visst hvor han ville. Khomeini sto konfrontert med hæren. I desember 1978 påla den portforbud. Men Khomeini sa: ?Tross portforbudet!? Tusenvis av mennesker fulgte oppfordringen, og strømmet ut i gatene. Troppene åpnet ild, og drepte mange demonstranter. Khomeini sa til soldatene: ?Dere kan drepe oss, men vi tilgir dere. Vi tilgir dere, men dere må få øynene opp for at dere for hver dag som går skaper nye martyrer.?
Sjahens armé besto av 700 000 mann, Den måtte på en eller annen måte nøytraliseres. Noen venstregrupper ønsket væpnet motstand. Men Khomeini sa til dem: ?Dere kan ikke ta konfrontasjon med hæren. En hær kan dere ikke slå med våpen. Den enest måten å slåss mot hæren på, er å avvæpne den.? Han sa at de måtte finne veier til å bryte de lenker som bandt styrkene til sjahen.
USAs president Carter hadde nyttårsdagen, i 1978, vært sjahens gjest i Teheran. I den anledning uttalte han, i en tale til verten: ?Iran er en oase av stabilitet i et hav av uro, og jeg er sikker på at grunnen til dette er Deres Majestets rettferdige, store og inspirerte lederskap.? Går tanken i dag hen til USAs utenriksminister Clinton, som tidlig under det egyptiske opprøret, kalte regimet til Mubarak for ?stabilt??
Sjahen måtte flykte fra Iran, etter hvert som opprøret tiltok. Slik som Ben Ali har flyktet fra Tunisia, og Mubarak fra Egypt. En midlertidig regjering tok over ? en parallell til dagens Egypt? Men myndigheten lå hos hæren. Hva så, med den videre vei?
Khomeini ledet opprøret fra Frankrike, dit han var blitt forvis. Han forberedte seg på å vende tilbake. I iranske byer var det store demonstrasjoner, med over hundre drepte. Militære sjefer ville vise styrke ? at hæren fortsatt hadde kontroll. De støttet den midlertidige regjeringen, i forlengelsen av sjahens styre. Men Khomeini avviste, og motsatte seg, enhver forhandling med den.
Han satt i Air-France flyet, den 1. februar 1979, på vei tilbake til Iran. Den provisoriske regjeringen ville stanse Khomeini. Men han landet i Teheran, der seks millioner mennesker var møtt fram for å hylle ham. Det ble en dag med ?uhemmet religiøs jubel,? skrev Mohammed Heikal i boka: Ayatollah vender hjem (Oslo, 1982) ? ?en gledesdag som trolig savner sidestykke i moderne tid?.
Hele hæravdelinger sluttet seg til de jublende demonstrantene. Tiden var inne for et militærkupp. Men ingen hær fantes til gjennomføre det. Både hæren og den midlertidige regjeringen var nå bare skygger.
Og ikke var bare hæren som forduftet, men hele regjeringsapparatet hadde opphørt å eksistere, ja, hele statsforvaltningen. Alle deler av samfunnslivet hadde stanset, i påvente av hva imamen ønsket. Selv andre som hadde kjempet mot sjahen ? de gamle politikere og mindre grupper, venstresiden innbefattet ? anerkjente Khomeini som landets leder. Revolusjonen i Iran var et faktum.
Senere kom krigen med Irak ? da Saddam Hussein med støtte fra USA, og fra andre vestlige makter, og dessuten fra arabiske stater, gikk til angrep på Iran. Revolusjonen var et angrepsmål.
Hva skal skje i Tunisia og Egypt? Folket har opptrådt heroisk! Et opprør har ført til seier. Diktatorene er borte! Men det gjenstår stadig et stykke ? til en virkelig revolusjon. Og den revolusjonen må bli folkets egen, i Tunisia og i Egypt. De må finne sin egen vei.
Den største hindringen er USA. USA ønsker ?stabilitet? i regionen. Og har hæren til å spille på. Admiral Mullen, som er leder i den amerikanske forsvarsstaben, har sagt om de 1,7 milliarder dollar, som USA årlig gir til den egyptiske hæren, at det har vært en god ?investering?. Som har tjent USA i lang tid. Og USA lurer stadig i kulissen. Nei, spiller med i prosessen! Folk må være på vakt mot det.
