Bjørn Olav Utvik skriver i Klassekampen, torsdag 20. oktober, om «tre trossetninger» han vil imøtegå om Syria. Utvik støtter selv opposisjonen; den angivelig pluralistiske og demokratiske delen av den.
Kan han dokumentere at den finnes, med noen væpnet slagkraft? De tre trossetningene tillegger han dem som i konflikten støtter Assad. En kort kommentar til det.
Første trossetning: Det har aldri eksistert noe folkelig opprør mot Assad. Til Utvik: Det har ingen som har hevdet dette! Poenget er som følger: Folkelige demonstrasjoner og «opprør» ble straks kuppet av væpnete grupper som ønsket militær konfrontasjon. De skjøt syrisk politi og soldater for å trappe opp situasjonen, fremme en omfattende konflikt med mulighet for truende «massakre» – som kunne bidra til utenlands, vestlig innblanding etter mønster fra Libya. Og USA lå i vente for det.
Andre trossetning: Det eneste alternativet til Assad er IS. Hvor er de alternative gruppene som Utvik lener deg til? Ta situasjonen i Øst-Aleppo: Alle observatører er enige om at den mest effektive kampgruppen er Fateh al-Sham – den lokale avlegger av Al-Qaida og fortsatt ansett som terrorister. Svekkes Assad rykker de fram! Og videre: «Opprørsgruppene» går over i hverandre! De kjemper sammen, ofte under felles ledelse. Soldater skifter gruppe, ut fra hvem som betaler mest. Det er ikke skille mellom «moderate» og «ekstremister»; i striden står de alle sammen.
Tredje trossetning: USA representerer imperialistisk dominans over Midtøsten, mens Russland støtter motstand mot imperialismen. Tviler Utvik på første del av trossetningen – at USA er en hegemonistisk makt? Er det ikke imperialistiske interesse som ligger bak USAs invasjon i Afghanistan, Irak, Libya – og nå deres inngripen i Syria? Hvilke interesser er det da? Og så var det dette med Russland: Russland har sine egeninteresser. Men Russland vil ikke la USA få Syria, slik USA kunne handle i Libya. Assad gjør klokt i en allianse med Russland.
Da faller det meste på plass. Vår støtte bør ligge hos Assad.
