«Den norske kirkes ledelse (bør) tenke systematisk gjennom hvordan de skal forholde seg til krenkelse, ytringsfrihet og dialog», skriver Vebjørn L. Horsfjord i Vårt Land, 3. oktober.
Han mener norske kirkeledere bør gjøre norske muslimer bedre rustet til å leve med «den virkeligheten som omgir oss», der mange vil ha glede av å «tirre muslimer», fremme «provokasjon» mot islam, og «krenke» muslimers følelser ? uten at han finner det som «en oppgave for kirkeledere» å støtte opp om muslimers markeringer mot det. Takk og farvel, altså, til et interessefellesskap mellom kristne og muslimer i å stå mot religiøs forhåning og sjikane. Kirkeledere som har stått for dette, bør nå kaste inn håndkleet og akseptere den «virkelighet» som omgir oss, skapt av sekulære og halv-sekulære krefter, er budskapet.
Slik er Kirken igjen på vikende front. «Tilpasning» til virkeligheten er parolen. Historisk har Kirken hatt en helt annen holdning til religiøs forhåning og sjikane, slik den ble fremmet av Thomas Aquinas, Luther, Calvin og selv Erasmus. Men dette er blitt lagt til side, for motkreftene er for sterke. En ny norm for Kirken vokser fram.
Muslimene er ikke der. Gud er for dem, fortsatt en samfunnsmessig størrelse, og er ikke blitt gjort privat. Gud lever i det offentlige, i beste velgående, og menneskets hellighet likeså. Muslimer nekter å vike for sekulære og halv-sekulære krefter. For dette blir de fordømt.
Og nå sviktet også av kristne? Som innordner seg under de ikke-religiøse makthavere i staten? Er løpet for dem, om anstendighet i ytringer, tapt? Horsfjords innlegg taler for det.
