Vi skriver år 1187. To hærer står mot hverandre, foran et veldig slag som blir blant de viktigste i Midtøstens historie.
Den ene hæren ledes av Saladin. Han har forent muslimske styrker og skal frigjøre Jerusalem. Den andre føres av kong Guy, hersker i kongedømmet Jerusalem, som korsfarerne har opprettet.
De to hærene er et imponerende syn, med offiserer, soldater og hester.
På Saladins side står mange styrker fra den islamske verden. Det er tropper fra øst for Eufrat, Aleppo, Damaskus, Mosul, Tyrkia, Sudan og Egypt. De er av forskjellig hudfarge, rase, nasjonalitet og språk, og har ulik militær tradisjon. Soldatene er arabere, tyrkere, armenere, kurdere og afrikanere.
De er forent ved religiøs tro, men lite annet. Tidligere sloss mange mot hverandre, men er nå samlet under én leder, Saladin, i Guds tjeneste.
Mot seg har de korsfarerne med deres allierte.
Ridderne blant dem er de viktigste. De er av to slag: utkommanderte vasaller, og riddere fra Tempelherre- og Hospitalordenen, som kjemper mot Kristi fiender.
Store pengegaver fra Europa har gjort det mulig å verve tusentalls leiesoldater. De bærer Englands løveemblem.
Kristne syrere og maronitter står sammen med kongen. Det gjør også italienske sjømenn, som tjener på korsfarer-virksomheten.
Lett væpnede pilegrimer fra flere europeiske land er også med.
På den muslimske siden er mamelukkene de meste erfarne soldatene. De er europeiske tyrkere, kjøpt som slaver og trent for krig, for deretter å bli frigitt.
Egyptiske ryttersoldater er drevne krigere, som kjemper med sverd og spyd. Tyrkiske bueskyttere til hest er bevegelige, og har til nærkamp kniver og sverd.
Fotsoldatene bærer spyd, noen har også buer. Sudaneserne er bueskyttere, med køller til bruk i nærkamp.
Mamelukkene, elitestyrkene, har gule uniformer over en beskyttende rustning. Ryttersoldater har rustning, og turban på hodet.
Bueskytterne har silkekapper, brodert med gull og sølv. Andre har kapper av ull og lin, forsterket med stålplater.
Beduiner med kamelkappe og turban bærer ikke rustning, for de tror døden kommer når den skal.
Kong Guy ser sitt kongedømme truet.
Korsfarernes svakhet er mangelen på folk, langt fra hjemlandet som de er. Men de har klart å undertvinge områder rundt Jerusalem og andre steder ved å bygge befestede borger.
Ridderne er mektige krigere. Hver ridder er som en tank. Han kan bryte gjennom fiendtlige styrker, og være samlingspunkt for fotsoldater. Kledd i stål fra isse til fot er han nesten uovervinnelig, men hesten er et sårbart mål.
Over rustningen bærer ridderne kappe med fargerike broderier. På rustningen er korset synlig.
Kristne syrere og maronitter har samme kledning. De bærer hjelm med påmalt kors.
Tempelherreordenens riddere har hvit kappe og skjold, med røde kors. De bryr seg lite om det jordiske og er ofte skitne og uflidde. De frykter verken synden ved å drepe eller faren for selv å bli drept, for drap eller død for Kristi skyld er for dem den største ære.
Hospitalordenens riddere har sort kappe med hette, og påsydd hvitt kors.
Begge ordeners riddere er lette å skjelne for muslimene i slag.
I alt er det kanskje 1500 riddere. Og flere tusen leiesoldater, mange av dem fryktede krigere med armbrøst. Også andre har sluttet seg til.
Saladin har 12-14.000 ryttersoldater, i tillegg til andre styrker.
Nå står de to hærene mot hverandre, på hver sin side av Jordan-elva.
Men Saladin vet at han bør få kong Guys styrker ut fra den stillingen de har inntatt, som er i forsvar ved byen Safuria, noen mil nordvest for Nasaret, og ut på åpen mark, der muslimene vil få den største fordelen.
Han lar en styrke angripe Tiberias, noen mil unna. Byen holdes av andre korsfarere, som sender bønn til kong Guy om hjelp.
Hva vil kongen gjøre? Blir han stående med hæren i forsvar, eller gir han ordre om å gå mot Tiberias, over åpent og utsatt terreng?
Kong Guy velger det siste. Og besegler derved sin skjebne.
(Kilde: G. Regan: “Saladin and the Fall of Jerusalem”
London 1987.)
