Fattigdom i verden, er det en personlig utfordring? Er det en statlig utfordring? Eller kan det være begge deler?
Norsk offentlig tenkning i dag, går på at det første og fremst er en statlig oppgave. Staten avsetter penger på sitt budsjett, og det er bra. Men så «forsvinner» pengene inn i statlig dirigerte prosesser.
Mye av pengene går til Norad, som skal stå for utenlandshjelpen. Norad gir pengene til de store statlig-tilknyttete organisasjonene; Røde Kors, Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Folkehjelpen, og så videre. Gjennom disse blir pengene «borte, nei, selvsagt lokalt anvendt. Men de administreres av et stort byråkrati, på store og dyre kontorer, og antakelig med solid og god lønn. De er «ekspertene» som håndterer pengene. Og sprer dem til sine samarbeidspartnere, som stort sett ? og slik er det; taler det samme «språk», tenker de samme tanker, arbeider etter de samme prinsipper, og bruker de samme «maler» for hjelpen, og som er utarbeidet av de store og ledende operatører (og ideologer) i USA, England, og så videre.
Du må være «inne» i dette systemet for å gjøre det håp om å kunne få støtte til et prosjekt! For «vanlige» folk er dette nesten umulig. Ønsker du å vise engasjement, og ansvar, og nå inn i disse kontorer, med «språket» og praksisen der, blir du egentlig kun bedt om å melde deg inn i for eksempel Røde Kors. Og gi kanskje hundre kroner i måneden til et prosjekt der. Og det var det.
Veldedighet
Nei, vi har jo TV-aksjonen, en gang i året! Da kan du legge penger på en bøsse! Og takk for det. Men åpnes det for veldig mye mer?
Det er meget stor avstand mellom et individuelt og personlig engasjement på den ene siden, og hvordan midler i virkeligheten styres av statlige og statlig-tilknyttete «eksperter» og høyt-lønnete funksjonærer på den andre. Liten vekt er lagt på det første, og stor vekt på det andre. Men gir det en riktig vei, for hvordan å bekjempe fattigdom i veden?
Individuelt ansvar må bli styrket! Det må bli en personlig utfordring, med fattigdom! Det må stimuleres til å bli et personlig ansvar, å gjøre noe med nød rundt oss. Våre tiltak bør påvirke våre liv!
Norad ? er jeg redd ? kan bidra til å «kvele» dette, med sin eksklusive og «elite»-pregete praksis og tenkning, et godt stykke «løftet» over folk flest. Ja, hvem av dere som måtte lese dette har vel noen gang hatt Norad i tale; en hovedleverandør av internasjonal hjelp? Står de ganske fjernt fra oss? Gis rom for det personlige engasjement? Og hvor effektiv blir hjelpen, egentlig, uten?
Eksempel
Avslutningsvis, et eksempel. Noen somaliske kvinner på Grønland i Oslo ønsket å starte en skole, eller var det barnehjem, for fattige barn i Somalia. De hadde møter og diskuterte engasjert hvordan de skulle arbeide med det. Men, for å si som det er: De har ikke «nubbetjangs» til å få støtte fra Norad! Avstanden er for stor. De somaliske kvinner snakker ikke samme «språk», tenker ikke på samme vis, klarer ikke de elitekrav som Norad legger opp til! Deres engasjement vil løpe ut i sanden. Men det lå noe verdifullt i det. Som skulle være ivaretatt.
