Johan Galtung har vakt oppstyr, ved å peke på følgende forhold: Jøder har en betydelig, og ofte avgjørende posisjon, innen politikk, media, økonomi og kultur, i en rekke nasjonale og internasjonale maktorganer.
Det er et faktum, skriver Galtung, og kan ikke stikkes under en stol.
Og så, med viten om dette, spørre: Samordnes denne makt? Går det bånd, bevisst eller ubevisst, mellom jøder i maktposisjon, for å styrke særinteresser ? for eksempel i forhold Israel? Brukes manipulerende og udemokratiske metoder ? ja, misbruker disse mektige sin makt, til å påvirke prosesser og hendelser, og virke inn på opinionen, for fremme av egne mål?
Spørsmålet må reises, mener Galtung, for å avklare om det er sant. Galtung sier han ønsker debatt. Om et spørsmål som ikke bør «tabuiseres» (Galtung). Og dersom de skulle finnes, disse maktgrupper, som dårlig tåler dagens lys, bør de klart skilles fra jøder flest, så det ikke skapes antisemittisme, sier Galtung. Er det så urimelig spurt?
Jeg leser i egne arkiver: «Det er nesten umulig i dette landet, å føre en utenrikspolitikk som ikke først er blitt godkjent av jøder.» (USAs utenriksminister John Foster Dulles, 1957. Kilde: The Independent, 17. mai 1998.) «Vi vet at du har problemer i din valgkamp. Vi vil betale alle dine utgifter, hvis du lar oss styre din Midtøsten-politikk,» (Ledende sionistiske jøder til president Kennedy, 1960. Kilde: Seymour M. Hersh: The Sampson Option. N.Y. 1991.) «Den enorme jødiske innflytelse i Washington er ikke bare begrenset til regjeringen? Innen sikkerhet og vitenskap, filmindustri, kunst og litteratur kan jødisk innflytelse bare bli betegnet som enorm, med tilsvarende fremme av jødisk makt.» (Maariv, 2. september 1994.)
Hvordan håndteres denne «jødiske makt»? Galtung spør om det. Så blander han inn Sions vises protokoller, og den kan vel også leses. Og av de fleste, avvises. Men tematikken om jødisk makt, hos ledende personer og grupper, bør man vel kunne møte? Uten noe å frykte?
