«Syria er en fredelig nasjon og legger størst vekt på utvikling, ofte i møte med mange vansker». Det leser jeg i en gammel håndbok om Syria her jeg sitter på en kafé i Damaskus.
Nå står Syria overfor mange vansker. Med Damaskus, som roser seg over å være den eldste sammenhengende bebodde by i historien. Og i nyere tid; hovedstad for den islamske verden.
«Slike røtter gir landet stabilitet», står det i boka. I dag preges ikke Syria av det. «Røttene gir Syria to viktige kvaliteter: En viss visdom i møte med aktuelle hendelser – hvor dramatiske de enn må være, og toleranse mot minoriteter og andres tro. Mange kristne av forskjellig retninger vil kunne bekrefte det siste», står det. (Jean Hureau, Syria today. Paris. 1977.)
Møte med kristne i Syria
Jeg tar boka på alvor og reiser med en gruppe andre til Malula, 50 kilometer fra Damaskus. Det er en liten by, kanskje mer en klynge hus, ved foten av flere klipper, 1600 meter over havet. Bak Malula ligger den langstrakte fjellkjeden Sharqi, som strekker seg over stepper og ørken, og for Malula er grense mot Libanon.
Vi kjører inn i Malula gjennom en reist portal. Den har sår etter angrep fra en «opprørsgruppe», eller «terrorister», som det heter her: En bil ble kjørt av en selvmordsbomber som sprengte seg i lufta ved portalen. Han tok med seg mange syriske soldater. Det ble lett for gruppen han tilhørte; Den nye syriske armé, å trenge inn i byen og ta over kontrollen med den.
Malula invadert, og frigjort
Det ble ikke bra for de kristne. Mange av dem ble drept. Deres ikoner ble stjålet eller ødelagt. Kristne kors ble revet ned og brent. Folk i byen kjente igjen flere i gruppen, for lokale var med; tidligere smuglere av narkotika og bensin og flere andre kriminelle. Det var krigere fra andre land. De fleste av Malulas befolkning flyktet, bare noen gamle ble igjen.
Den syriske hæren ville ta byen tilbake og angrep nede fra sletta. Opprørerne hadde posisjoner i fjellet. Det ble en vanskelig situasjon. Men allierte til den syriske hæren; den shia-muslimske gruppen Hezbollah, kom over fjellet fra Libanon og angrep inntrengerne ovenfra. Og «opprørerne» ble drevet ut.
Språket til Jesus Kristus
Det er borgermesteren som forteller dette, med et medlem av byens styre. Begge er syriske kristne. Som andre innbyggere i Malula snakker de språket til Jesus Kristus; arameisk. De fremfører for oss Herrens bønn, Fadervår, på det språket.
Det er et lite kloster med en grotte i fjellet. I grotten bodde den hellige Takla, æret av alle ortodokse kristne. Vannet som stadig drypper fra taket i grotten, antas å ha guddommelig kraft.
Jomfru Maria
På et utspring høyt oppe i fjellet, står en statue av Jomfru Maria. Det er som om hun ser ut over byen og velsigner den.
Tilbake på hotellet i Damaskus, på andre siden av gaten, finner vi henne igjen, Jomfru Maria; i hagen til en kirke. En moské står ved siden av kirken. Det er dette de vil ødelegge – toleranse og religiøs respekt, og ydmykhet for det menneskelige – disse «opprørere» eller «terrorister», som nå skyter granater inn i Damaskus.
Vi hører granater eksplodere et par hundre meter fra der vi sitter. Først er det én granat som volder skade, og etter fem minutter én granat til, på samme sted, for å ramme dem som hjelper. Målet var en busstasjon der det samlet seg mange sivile.
Nå kjempes det om Aleppo i nord, «opprørere» eller «terrorister» – mot den syriske staten. Slik er Syria, i krig og fred.
En statue av Jomfru Maria over Malula.
[ Se flere bilder ]
