Spørsmål:
Salamuwaleikoum
Jeg har et spørsmål om den “testen” vi lever i, og som vel er selve livet. Det gjelder en person med godt og hvitt hjerte. Og som vet hva som er rett og galt. Hun er blitt utsatt for prøver og vansker. Men nå har hun bommet på noe som tar hele kaken.
Hun har aldri ment at dette skulle skje, og hun har alltid klart å se strengt på denne regel. Nå angrer hun, selvfølgelig, og kjenner angeren slite i seg hver eneste dag. Hun har bedt før, og hun ber nå hver dag om tilgivelse, at Allah skal tilgi henne.
Kort sagt: Allah vet bedre enn alle levende i verden hvordan personen selv nå føler seg, og vet at angeren er sann.
Personen hører og leser hva andre mennesker har gått gjennom i livet. Og vet det finnes gamle fortellinger om folk som ber og ber, og gjør alt de kan for å være gode mennesker, etter feil de har gjort, men som likevel dør ugift, og uten å ha opplevd store gleder i livet.
Er det virkelig sånt som skjer med menneskene? Finnes det virkelig ingen god ting i livet man kan oppleve selv om man har syndet, og faktisk bedt og fortsatt ber om tilgivelse hver dag, innerst inne?
Det alle jenter drømmer om i verden er å ha et perfekt og halal ekteskap, og at man lever lykkelig og skaper familie. Det er noe av det største man kan ønske seg, etter ønsker om at ens egen familien skal ha det bra, og at utdanning skal være fullført, at man har en bra jobb, osv.
Men nå bekymrer den tanken meg, at kanskje ingen mann vil komme å spørre meg i det hele tatt. Jeg har et godt rykte – mitt liv preges egentlig ikke av noe mer enn skole, jobb og skole, litt tid til venninner, og så klart familien. Slik har det alltid vært. Dessverre klarer ikke alle å holde seg unna gutter, men jeg er ikke en jente som vandrer på gatene ? så langt i fra. Men alle har sin rett til å være bekymret. Jeg ønsker ikke å være det, fordi det tar veldig mye av energien min. Og jeg ønsker så veldig at den synden jeg har gjort, aldri skulle vært gjort. Men jeg tror på at alle synder hviskes ut, når man ber om tilgivelse for det.
Vi er ingen spåkoner og spåmenn. Ingen vet bedre om fremtiden enn Allah. Men likevel lengter jeg etter å se et tegn. Jeg er redd, men samtidig ønsker jeg å leve et godt liv som jeg fortjener utenom den synden som er gjort. Det jeg håper så inderlig å få et svar på, er derfor dette:
Vil en mann noen gang komme for å be om min hånd? Vil jeg noen gang bli gift? Eller vil jeg aldri bli gift, fordi Allah straffer meg uansett hvor hardt jeg angrer? Uansett hvor godt Allah vet hvem jeg er som person? Vil mannen bare gå, hvis han i verste fall skulle få høre noe om meg som han ikke kan akseptere? Jeg håper i så fall, inshallah at det aldri skjer, at han ikke skal vite noe, fordi de eneste som vet det er to personer – en norsk dame og en iransk jente, og begge har fått beskjed om at dette ikke må fortelles til noen.
Dessuten, og angående nettopp dette – sier Koranen at kvinnen selv har rett til å bestemme hva hun vil fortelle om seg selv, og ikke fortelle om seg selv? Man kan droppe ting, men ikke lyve?
Jeg vil bli uendelig takknemlig for deres hjelp. Jeg trenger sårt noen ord fra en som er eldre enn meg.
På forhånd: Shokran.
Walaikoum salam.
Svar:
Salamuwaleikoum
Takk for din mail, du unge venn!
Du har det vondt, fordi du har gått over en grense. Det minner oss om at grenser er noe som vi bør holde. Nok om det.
Vi gjør alle sammen gale ting. Allah sier i Koranen at han har skapt mennesket «svakt». Vi er ikke veldig sterke, vi mennesker, og derfor gjør vi alle feil! Allah vet det, Han også. Han sier i Koranen at dersom Han bare skulle vurdere oss ut fra hva vi gjør, så ville ingen av oss bli «reddet». Og det fordi vi gjør feil.
Men så har det seg slik at Allah er barmhjertig og nådig! Ja, det understrekes, som første linje i hvert eneste Koran-vers (med et mulig unntak). Han tilgir oss, bærer over med oss, og sletter ut det gale vi gjør, når vi virkelig angrer. Er ikke det fint?
Ja, dersom vi ordentlig angrer, og ber Ham om tilgivelse, så kan Han slette ut våre «synder» – det sier Allah selv! Det blir «som om vi ikke har gjort det»! Tilbake er ditt hvite hjerte.
I hvert fall i forhold til Allah! Samtidig lever du i en virkelighet der du må omgås mennesker. Også den person som kanskje en gang kommer og «ber om din hånd». Og hva sier du da?
Kanskje er det beste, på sikt, å være ærlig? Kan han også ? som Allah – tilgi deg? Og forresten kan det jo hende han også har noe å angre, som han ber deg tilgi ham for.
I et hadith sier Allah til en person, at personen skal tilgi sin neste, for at Allah skal tilgi personen. Det er godt, og riktig, å kunne tilgi.
Så kanskje tar du med mannen, som en gang kommer til deg, og hilser på meg? Det vil være hyggelig!
Vennlig hilsen
Red.
