Svar til Bente

Hei! Først vil jeg bare si at jeg ble veldig positivt overasket når jeg så “makeoveren” som sida deres har fått siden sist. Gleder meg bare masse til dere blir ferdige med den norske oversettelsen av Koranen! Lykke til videre med arbeidet ihvertfall!
 
Så til det jeg ville si, jeg er gift med en tyrkisk mann og er, takk Gud, lykkelig og nyforelsket. Vi har klart å komme oss gjennom våre problemer, som i hovedsak er kulturelt betinget. Derfor føler jeg at jeg må skrive denne mailen, ikke for å bakvaske tyrkiske menn og kvinner og deres kultur, men fordi jeg blir oppriktig redd for at “Bente” vil kunne bli veldig ulykkelig med den nye mannen sin, hovedsakelig på grunn av ulik kultur. Så skal det sies at kjærlighet kan overvinne alt, og jeg håper alt det beste for dem.
 
Det som skremte meg litt, var “hvis vi bosetter oss i Tyrkia…”. Kvinnens rolle der er så annerledes enn vår! Du får kanskje reise på besøk til andre kvinner i familien og gå på butikken/kafe alene, men kvinnen i Tyrkia har en helt annen rolle som oppvarter enn det vi er vant til her. Det kan være så greit å alltid ha teen parat de første månedene, men etterhvert kan det bli en kilde til irritasjon når han plutselig vil ha servering både hist og pist. I tillegg har bruden ansvaret for å servere alle gjestene (som kommer i fleng etter giftemålet), og bruden er den som vasker og ordner hjemmet. (noe tyrkiske kvinner gjør med nidkjærhet til alle døgnets tider). Bare den tyrkiske maten tar laaaaang tid å tilberede, og det forventes at du gjør det. (Vi kan plutselig snakke timer). Matlaging og støvtørking blir plutselig store deler av livet ditt, mens mannen/mennene ser på tv… Jeg synes det er urettferdig, og jeg har sagt fra at jeg syns det. (Da ser de andre kvinnene rart og litt skremt på deg, for det er visst litt utenkelig for dem, hvertfall de jeg skjenner). 
 
Vi har kvinnefellesskapet i Tyrkia på en helt annen måte enn i Norge, men for meg ble det nesten sånn at du trekker deg ut av det fellesskapet også, fordi de er så veldig intreserte i mat, støv og tyrkiske såpeoperaer at du heller vil sitte alene med ei bok eller på internett. Jeg er ganske ung, 23 år denne sommeren, og familien jeg har bodd hos er aldeles nydelige mot meg. Svigermor har skjønt at jeg har hatt tungt for rollen som husmor, og prøvd å rose meg når jeg velger å sitte med dem, og akseptert det når jeg trekker meg unna. Og mannen min serverer meg av og til te når ingen ser det, eller steker egg til oss til nattmat;) Jeg er heldig! Men mannen min blir også betegnet som “light” ( vår “tøffel”) av de andre mennene. Jeg har sett 28 år gamle menn dra på helgetur, og moren har pakket klær, kjøpt nye sokker og lagt alt nystrøket og sirlig nedpakket i et stort silkesjal som legges ned i kofferten. Noen av mennene vet knapt hvordan de koker vann på egenhånd for mødrene/søstrene er alltid til stede for å gjøre livet behagelig. (og hvis de vet det, nekter de å gjøre det så lenge en jente er til stede og kan gjøre det for dem).
 
 
Min mann er også sterkt troende, noe som var litt rart i starten. Jeg fikk plutselig ( og kan fortsatt få) voldsom lyst til å forsvare mine kristne røtter med nebb og klør. Heldigvis for oss begge har jeg konvertert og er nå lykkelig muslim, uten å ha opplevd tvang av noe slag=) Men med å bli muslim følger også samvittighetskvaler, som når vi nå går inn i ramadan og jeg er (ihvertfall føler meg) alene og sårbar her oppe i nord. Det er ikke alltid lett å konvertere, så vær sikker på at du virkelig tror og ikke gjør det for hans skyld alene. (Presset til å konvertere er der liksom automatisk likevel når du blir spurt 3 gang av ivrige familiemedlemmer om du ikke vil lære å be som muslimene gjør).
 
Ang. barn, er det antageligvis en lang prosess å få han til å ville bytte bleier for eksempel. Mannen min hinta om at han kanskje kan hjelpe med det nå for en måned siden, 2 år etter at jeg tok det opp første gang. Og han er innstilt og kjent med norsk kultur etter å ha jobbet med normenn i turistbransjen siden han var 20 (han er nå 27). Det blir litt som når min bestemor oppdro sine barn, ikke alltid så mye hjelp å få, og det kan være greit å vite om.
 
Tyrkisk lov deler alt 50:50 ved skilsmisse, uavhengig av hvem som bringer mest inn i ekteskapet. så har du 100.000 når du gifter deg, blir 50.000 av dem automatisk hans ved skilsmisse. Det samme gjelder et eventuelt hus du allerede har tilegnet deg. (Med mindre dere tegner egen avtale).
 
Dette ble en lang og deprimerende mail føler jeg. Tyrkiske menn (gamle som unge) jeg har blitt kjent med har alle vært så snille og imøtekommende til meg som norsk kvinne. Jeg har giftet meg og er veldig lykkelig, så jeg er bare redd for at man kan bli ulykkelig hvis man ikke kjenner familien godt nok i forkant. Familien er essensiell i Tyrkia, og siden han er sønn blir det ansvaret til konen hans å ta seg av foreldrene når de blir eldre. (dvs de kommer til å bo i samme hus). Det kan gå strålende, men det kan slite fælt også.
 
I tillegg er det mer vanlig med slag i tyrkisk barneoppdragelse, fra dasking til mer hardhendte ørefiker etc, og å få noen til å skjønne at det er galt å slå når de allerede har nådd voksen alder kan være vanskelig. Sånne ting er det viktig å ta opp, og kanskje provosere litt med… (Jeg har jobbet med hvorfor man ikke skal slå 3åringen over fingrene for eksempel).
En siste deprimerende fakta er at det er utbredt med ektemenn som slår i tyrkia. Alle de gifte kvinnene jeg vet om der nede (minus 1) har mottatt slag, hovedsakelig mens mannen var ung. Heldigvis !!! er dette i ferd med å endre seg, men det er noe man også bør snakke om ihvertfall.
 
huff, altfor langt det her. Men jeg hadde så mye å si!!! Og nå ble alt nesten bare negativt. Jeg elsker mannen min og familien hans og måten de lever på. (selv om jeg blir sliten og provosert i perioder). Det er så utrolig mye flott i samholdet og livsgleden der nede!! Jeg har hatt priviligeiet og bo med mannen min mens vi var forlovet og etter av vi giftet oss, i samme leilighet som foreldrene og søsteren, og det har vært flott! Virkelig, det har vært en nydelig, og utfordrende, opplevelse.
Insh Allah, er Bente og mannen hennes fortsatt sammen, og jeg håper at de kan bli lykkelige sammen hvis de velger å gifte seg. (Gled deg isåfall masse til henna-natt; )
 
Jeg måtte bare fortelle hva jeg har opplevd som vanskelig, og som tankekors, for å gjøre min del til at man kan være forberedt når man går inn i ekteskapet. Unnskyld at det ble så langt… Men skulle jeg skrivet om alle de positive tingene jeg har opplevd og lært, hadde det blitt uendelig mye lengre 😉
 
Og jeg gifta meg jo, og jeg angrer ikke et lite 10000-dels sekund på det=)
 
Jeg ønsker Bente alt godt for fremtiden, og masse lykke til med mannen og kjærligheten!!