Under overskriften ?Muslimsk trussel? har VG en lederartikkel (14. februar) som omtaler de siste dagers demonstrasjoner mot de såkalte Muhammed-tegningene.
Der er det muslimene som gis skylden dersom mobbing og ydmykelse av muslimer, i vårt sekulære samfunn, ikke blir godtatt og respektert av dem. Og skulle det komme til ?vredesutbrudd? fra muslimer, skriver VG, så er det muslimene som representerer faren.
Er ikke dét å snu saken på hodet? Vi må stikke fingeren i jorda, og erkjenne noen virkelighetens sannheter. Kaster du stein på noen, kan den komme tilbake. Og om du spytter, kan det ramme deg selv. Fred og fordragelighet i samfunnet forutsetter respekt, mellom enkeltpersoner og grupper av personer. Åpne provokasjoner og mobbing, rettet mot minoriteters tro, er dømt til å skape sinne. Det fører oss galt av sted.
Det fremmer ikke harmoni i samfunnet! Nei, det gjør bare ikke det. Og hvem er det som har ?rett?, i den konflikten som er oppstått? De som insisterer på å kunne mobbe, nå med nedrige tegninger, eller de som føler seg mobbet, og som ønsker en beskyttelse mot det? Spørsmålet om ?rett? blir i forhold til hva: Harmoniske og balanserte samfunn? Respekt mellom personer og grupper? Innrømmelse av en viss verdighet, også for en religiøs minoritet?
Og når det gjelder det siste, om respekt for religiøse minoriteter, så vet vi at de som ydmyker ? og det gjelder deler av pressen, deriblant også VG ? slett ikke snakker sant. De insisterer på retten til å ydmyke – muslimer, med grove karikaturer. Men vet godt at det samme – mot for eksempel jøder, aldri ville gå an! Og det skal vi takke for.
Derfor gjelder ikke saken ?ytringsfrihet?, først og fremt, mener muslimene. Konflikten har et annet preg. Det er den sekulære majoriteten, eller maktapparatet i den sekulære staten, som krever hegemoni i den verdimessige debatten. Og opposisjonen som er mot det ? nå muslimene ? skal måtte innordne seg. Men med sin bastante framferd er det de sekulære som blir en trussel, mot harmoni og balanse i samfunnet.
