”Fatwaen mot Salman Rushdie var en krigserklæring mot ytringsfriheten,” skriver tidligere kulturminister Åse Kleveland i en kronikk i VG 22. september.
I kronikken forteller hun om hvordan hun i egenskap av å være medlem i regjeringen, møtte Salman Rushdie for å uttrykke støtte til ham. Men var det en klok handling?
Ytringsfrihet er ikke en åpen rettighet. Det ligger begrensninger ved den. I FNs Internasjonale avtale om sivile og politiske rettigheter sies det om ytringsfriheten, at den skal følges av ansvarlighet og plikter (artikkel 19). Og den kan bli underlagt restriksjoner, når dette er nødvendig, blant annet for å besk/ytte andres verdighet og omdømme, står det.
Sataniske vers
Hva slags bilde tegnet Salman Rushdie av muslimer? Og vi snakker om boka hans, Sataniske vers. Den er Salman Rushdies omtale av hvordan han betrakter muslimer.
Rushdie visste at han gikk over en grense; anstendighetens grense, da han skrev og fikk utgitt boka. Og at han beveget seg over i blasfemien. Han lar en person i boken, kalt Salman – og er det Salman Rushdie selv? ? si: ?Din blasfemi, Salman, kan ikke tilgis. Innbilte du deg at jeg ikke skulle gjennomskue deg? Du satte dine ord opp mot Guds …?
At Salman Rushdie satte sine ord mot Guds, får være hans egen sak. Og at boka er gudsbespottende og blasfemisk, kan vi også legge til side. Men for muslimer er dette alvorlig,
at han håner og latterliggjør muslimers grunnleggende oppfatninger og verdier. Vi tar gjerne en diskusjon på dette, men fortrinnsvis uten den nedrighet som Salman Rushdie selv legger i det. Han omtaler muslimers mest hellige personer, blant annet på dette vis:
De er – i Salman Rushdies beskrivelse – horer og halliker. Noen er nekrofile. Muslimenes helligste sted, er i boka beskrevet som et bordell. Og når troende oppsøker det stedet, så gjør de det som horekunder. Slik er fremstillingen i Sataniske vers.
Men dét skulle vel være greit? For halvannen milliard mennesker ? muslimene, altså, har ifølge Salman Rushdie, luddere til mødre. Vi kan lese om det i boka.
Et slag for ytringsfriheten?
Ja, slik er Salman Rushdies bok. Et slag for ytringsfriheten, slik som Åse Kleveland hevder? Eller rammes Salman Rushdies bok av de begrensninger som er satt for ytringsfriheten, slik som er påpekt i FN-avtalen over? Og det for å «beskytte andres verdighet og omdømme», slik som avtalen tilsier? Denne gang gjelder det muslimer.
Det samme gjelder for kristne. Skal de provoseres og ydmykes, og deres helligheter sjikaneres? Igjen: Saklig debatt er bra! Men ikke med rene nedrigheter. Ta som eksempel denne «story», fra filmen «Visions of Ectasy»:
Den hellige Teresa av Avila, en spansk nonne fra 1500-tallet, begjærer den korsfestete Jesus. Hun nærmer seg en statue av ham. Plagg for plagg tar hun av seg nonnedrakten, masturberer, rører den korsfestetes kjønn og presser sitt underliv mot hans.
Er det en nyttig film som vi trenger? Eller klarer vi oss uten den?
Samfunnsverdier
Et grunnleggende spørsmål er dette: Trenger samfunnet et minstemål av respekt, for religiøse og trosmessige holdninger, for å kunne fungere som livsfremmende enhet? Og har individet krav på et minimum av vern, mot krenkelser og nedrig omtale, også for sin egen del?
Salman Rushdie visste hvor det bar, da han skrev sin provoserende bok. Han ville bli forfulgt og utstøtt, slik en annen som han billedlig fremstiller, og som også satte sine ord mot Guds. Vi leser i Sataniske vers, disse ord fra Salman Rushdie:
?Satan har intet sted å finne hvile, han er henvist til en omvankende, rastløs, ustadig tilværelse; for ennskjønt han, i kraft av sin englelige natur, har de våte elementer og luften som et slags kongedømme, så inngår det som en del av hans straffedom, at han er … uten noe fast tilholdssted eller område hvor det er ham forunt å hvile sin fot.?
Signert Salman Rushdie. Og, som Åse Kleveland skriver: Vi må ta stilling til hva vi vil. Er det hensyn og begrensninger, ved ytringsfriheten, eller ikke? FN ? se over ? har sagt sitt.
