Norges statsminister møtte Salman Rushdie, forfatter av boken ?Sataniske vers?. Var det en klok handling?
Om Rushdie kan to ting sies: Han har skrevet en bok. Og er blitt stilt til ansvar for den.
Resten avhenger av øynene som ser.
Boken først, og hva den handler om:
?Din blasfemi, Salman, kan ikke tilgis. Innbilte du deg at jeg ikke skulle gjennomskue deg? Du satte dine ord opp mot Guds …?
Det sier en av Rushdies figurer. Er det Rushdie han taler til?
For dette er bokens kjerne: Den er blasfemisk og gudsbespottende, den håner og latterliggjør grunnleggende trosoppfatninger hos én milliard mennesker.
Rushdies bok sjikanerer og krenker deres idealer, verdier og mål på nedrig og skittent vis. Deres hellige personer er horer og halliker, gjerne også nekrofile. Deres helligste sted er et bordell. Og når de oppsøker dette hellige stedet, er det som horekunder.
Men det skulle vel være greit? For denne milliarden mennesker ? muslimene, altså, ifølge Rushdie ? har luddere til mødre.
Ja, slik er Rushdies bok. Festlig og morsom? Et slag for ytringsfriheten?
Da bør en i hvert fall være konsekvent.
For tilsvarende blasfemi, sjikane og perversjoner i forhold til kristne er faktisk forbudt, både i dette og andre land.
Det er vel forsvarere av boken kjent med?
Gudsbespottende filmer, for eksempel, kan fortsatt forbys i vårt land. Monty Pythons ?Life of Brian? viser det.
Eller ta denne ?storyen?:
Den hellige Teresa av Avila, en spansk nonne fra 1500-tallet, begjærer den korsfestete Jesus. Hun nærmer seg en statue av ham. Plagg for plagg tar hun av seg nonnedrakten, masturberer, rører den korsfestetes kjønn og presser sitt underliv mot hans.
Er dette (?Visions of Ecstasy?) en film som bør forsvares? Bør den godkjennes? Ligger den innenfor ytringsfrihetens grenser?
Nei, mente Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som støttet et forbud mot filmen. Og mer enn det: Domstolen slo fast at forbud mot blasfemi ikke står i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen om bl.a. ytringsfrihet.
Grunnen kan være denne: at samfunnet trenger et minstemål av respekt for religiøse og trosmessige grunnholdninger, for å kunne fungere som en livsfremmende enhet. Og at individer har krav på et visst vern mot krenkelser og nedrig omtale, av hensyn til egen integritet.
Men Rushdies rett til å forhåne muslimer er for mange en kampsak. De kjemper for Det frie ord!
Mot muslimenes oppfatning av verdier.
Men også mot kristnes, som vist ovenfor. Og mot Menneskerettsdomstolens.
Men det er ytringsfrihetens fanebærere i vest som dominerer. For dem er Rushdie et symbol. For sjikanen gjelder jo muslimer.
Vår statsminister æret Rushdie. Som er stilt til ansvar for sin bok. Og her går, som alle vet, et veiskille.
Men Rushdie ? da han skrev ydmykende og fornedrende om troen, visste han hvor det bar?
Han førte iallfall dette i pennen:
?Satan har intet sted å finne hvile, han er henvist til en omvankende, rastløs, ustadig tilværelse; for ennskjønt han, i kraft av sin englelige natur, har de våte elementer og luften som et slags kongedømme, så inngår det som en del av hans straffedom, at han er … uten noe fast tilholdssted eller område hvor det er ham forunt å hvile sin fot.?
Skrev han allegorisk, om seg selv?
