Jeg har denne kommentar til Lars Gule, som har svart på mitt innlegg om metoder i den palestinske motstanden. Først om situasjonen:
Israel har okkupert palestinsk land, og fordrevet hundretusener av palestineren. Det pågår en kontinuerlig prosess med å kolonisere stadig mer av Palestina. Ingen tiltak synes å ha den minste effekt, på å stanse koloniseringsprosessen. Palestinerne sitter hjelpeløse, mange i store flyktningeleirer, og ser deres rettigheter svinne. Lars Gule tror «den politiske, sosiale og kulturelle kampen», som han skriver, skal gi dem rettigheter tilbake. Det er en illusjon.
Hva kan stanse koloniseringen, og tilraningen av palestinsk land? ? FN? Israel har ekspandert i Palestina, i opposisjon til FN, i mer enn 60 år? USAs president Obama? Har han våget å løfte en finger, for å stanse Israels kolonisering? Hva blir tilbake, av muligheter?
Spør de det gjelder; sionistiske, ideologiske ledere, som er drivkrefter i prosessen: ?Om fortsatt ekspansjon og koloniseringen, vil føre til tap av (jødisk) liv, kan prosessen revurderes? (Øverste israelske rabbiner Ovadia Yosef.)
Da blir væpnet kamp, mot okkupasjonen, det eneste som kan føre fram, i opposisjon til den israelske politikken! Hva slags væpnet kamp? – Den som er legitimert av FN, eventuelt ved FNs sikkerhetsråd? Under overskriften «folkerett», kanskje, som parter følger, eller ikke, i krig? Hva begrenser palestinernes rett?
– Urett er verre enn mannefall; det er et vanlig ordspill, i de regioner vi snakker om. Den israelske uretten må ikke bestå, selv om det skal gi tap av liv. – Bekjemp dem slik de bekjemper dere; det er et annet ordspill. I det ligger det prevensjon. Den ene kan begrense seg i metoder, om den vet den kan bli møtt på samme vis. – Start ingen aggresjon; er et tredje ordspill. Aggressoren her er Israel, som har fordrevet et helt folk. Og tatt dets jord og eiendeler, i en av de største tragedier i vår tid. Den aggresjon må reverseres.
Lars Gule snakker om «sivile mål». Det er et utfordrende begrep. Vi vet at hver eneste voksen «israeler» har våpen, og er soldat eller reservist, i Israels okkupasjonsarmé. Er personen et legitimt mål? (Hva gjorde norsk motstandsbevegelse med den slags personer?) Jeg fristes å utvide perspektivet, og siterer Arnold Toynbee, en av vår tids fremste historiker, i påpekningen av det følgende: «Alle israelere er medansvarlige i massakren og fordrivingen av de palestinske araberne, fordi de har tatt landet og eiendommene som fortsatt legalt og rettmessig, tilhører araberne.»
Kan dét være å trekke det for langt? Det kan diskuteres. De væpnete metoder kan diskuteres – der er jeg enig med Gule. – Men dette neppe ensidig, under overskriften «folkerett».
