Spørsmål:
Hei, jeg håper med dette å få svar/ råd i forhold til en nå umulig og svært, svært vond situasjon, som jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere.
Jeg er en norsk kvinne, har konvertert til Islam, og har vært gift i 7 år, med en kurdisk mann fra Tyrkia. Vi har en sønn på 6 år.
Begynnelsen
Da jeg traff han som ble mannen min, ble jeg fortalt at han var asylsøker her i Norge (at han hadde lovlig opphold i landet, i påvente av svar på søknad). Ut fra tidligere erfaringer og kunnskaper, sa jeg da til ham at hvis det var oppholdstillatelse han var ute etter, så måtte han være så snill å velge noen andre enn meg, fordi jeg psykisk ikke kom til å takle å bli lurt på den måten.
Etter åtte måneders bekjentskap fikk jeg vite at han aldri hadde søkt om asyl. (Han påsto da at han og broren hadde vært hos advokat da han kom til Norge, og at han trodde det var blitt søkt asyl for ham gjennom advokaten). Da fikk jeg samtidig vite at jeg var ca. tre måneder gravid.
Jeg fikk sjokk, gråt mye og slet med mange vonde tanker. Men fordi jeg var gravid, “måtte”/ valgte jeg å gifte meg med ham. Han hadde nok visst om min usikkerhet vedrørende dette, hele veien.
Hans historie
Han hadde vært gift i Tyrkia, men var blitt skilt (og hadde skilsmissepapirer på det). I Tyrkia hadde han to barn, som han ikke fikk ha/ hadde noen kontakt med.
Vi dro sammen til Tyrkia, da vår sønn var 6 måneder gammel. Der møtte vi foreldrene hans og den øvrige familien. Men vi var kun i leiligheten til den eldste broren hans, inne i i byen, og ikke i den landsbyen som han kom fra. (Ble fortalt at foreldrene hans ikke pleide å oppholde seg i landsbyen på vinterstid.)
Etter fire års ekteskap kom han en dag hjem fra jobb, og gråt. Han sa han hadde fått en telefon fra Tyrkia om at sønnen der nede var syk, og at de derfor trenger penger/ hjelp. Han fortalte meg før han reiste, at han hadde fått høre fra et familiemedlem en måned tidligere, at eks-kona der nede var blitt gift på nytt, og at hennes nye mann, og stefar til barna, ikke jobbet og derfor hadde problemer med å forsørge dem. Han reiste ned, og ble der i 3 uker.
Da han kom tilbake, sa han at han måtte sende penger (kr 3.000,-) hver måned for å forsørge barna, og at han nå måtte holde kontakt med dem regelmessig på telefonen. Jeg godtok selvfølgelig dette, da jeg skjønte at han hadde et forsørgeransvar i forhold til barna. Jeg sa samtidig det viktigste for meg var at han skulle være åpen mot meg, når det gjaldt kontakten med barna.
I løpet av året som fulgte, fortalte han aldri noe om når han hadde kontakt med/ ringt dem. Jeg sa jeg fant det merkelig at han aldri ringte dem her, hjemmefra. Han snakket heller ikke med meg om barna. Men sa han skulle begynne med det.
Et år senere (etter fem års ekteskap) sa han så en dag, at han ville reise ned å feire Eid med barna. Jeg mente da at hvis han skulle reise ned, så skulle jeg og vår sønn bli med. Men det var ikke aktuelt, sa han, fordi det ville bli for dyrt. Jeg sto på mitt, og sa at da kunne han vente med å reise, til vi kunne reise sammen. Jeg sa at dette er noe vi må planlegge, og at vi også kan se på muligheten til at barna der nede, etter hvert kan komme hit på besøk. Avtalen ble da at dette er noe vi i framtiden skal kunne gjøre sammen, og jeg slo meg til ro med det.
Etter ett år igjen (nå seks års ekteskap) kom situasjonen opp på nytt. Det skulle om sommeren feires bryllup der nede (niese og nevø), og alle i familien skulle reise dit. (Han har selv familie både i Norge og Danmark, og andre steder.) Vår sommerferie var her planlagt og bestilt, med en to ukers utenlandsreise, nå to uker etter dette bryllupet. Han argumenterte her for at vi derfor ikke har råd til sammen å reise ned til det bryllupet, da vi skulle ha to uker ferie etterpå. Videre sa han at han selv ville ha tid der nede, til å være sammen med barna og familien. Men nå begynte jeg virkelig å reagere:
1.) Han hadde på nytt tenkt/planlagt å reise nedover alene. (Det passet liksom så bra at det ikke gikk å reise sammen).
2.) Han hadde fortsatt ikke begynt å fortelle meg om når han snakket med/hadde kontakt med barna.
3.) Han hadde lovt året før at hvis det ble snakk om å reise, så skulle vi gjøre det sammen.
Diskusjoner og krangler
Vi hadde i denne perioden mange diskusjoner/ krangler, og jeg sa at dette skaper enda mere mistro og usikkerhet hos meg. Jeg ba ham vise meg ærlighet, om det var noe han skjulte, fordi med ærlighet kan ting tilgis, og kun med ærlighet kan man komme videre. Jeg forklarte også at jeg kom til å bli psykisk ødelagt, hvis jeg noen gang fant ut at det han har sagt/ fortalt meg, ikke var sant.
Jeg sa jeg godtok at han reiste ned, men på den betingelse at han skulle gi meg navn og adresse til eks-konas nye mann, når han kom tilbake (fordi dette var den eneste mulighet jeg så jeg hadde, for å få noen svar/ bevis). Han lovte dette, og reiste.
Ca. en uke før bryllupet skulle holdes der nede, valgte jeg å sette han på prøve: Jeg sa at jeg hadde skaffet penger, og at jeg og sønnen vår kom ned til ham om tre dager. Han sa at det var greit. Men to dager senere ringte han og sa at han straks kom til Norge. Billett skulle være bestilt. Han sa han kom fordi han ikke ville at jeg og sønnen vår skulle reise ned alene. Han kom hjem, sa han, for at vi sammen kunne dra tilbake før bryllupet.
For å gjøre resten kort: Da han kom tilbake, sa han at han hadde gitt alle feriepengene sine til faren, før han reiste fra Tyrkia. Og han sa at han derfor måtte jobbe, for at vi skulle kunne reise på den bestilte ferieturen. Han sa også at om jeg ville det, kunne vi i stedet reise sammen til bryllupet. Jeg kunne velge det, i stedet for ferieturen.
Han hadde ikke skaffet navn og adresse til eks-konas nye mann. Han begrunnet det med at han ikke fikk tid, da han kun var der nede noen få dager.
Jeg reagerte mer enn noen gang tidligere, og skjønte at dette var for mye til kun å være tilfeldigheter. Jeg sa da at mistanken min nå var for stor til at jeg kunne leve med det. Og at den eneste muligheten jeg nå så, var å sende en begjæring til UD og ambassaden i Ankara, for å sjekket ut om det hele. Jeg sa samtidig at før jeg går så langt, skulle han få en sjanse til å være ærlig, og spille med åpne kort. Jeg håpet å løse det hele på beste vis, av hensyn til sønnen vår.
Jeg valgte å presse ham på dette, at hvis jeg fant ut hva som var sant, og at han hadde løyet for meg, da risikerte han også ikke å få ha kontakt med sønnen sin. Og han kunne miste oppholdstillatelsen.
Det kom også fram at han hadde trodd, at han nå hadde permanent oppholdstillatelse. Dette fordi han de tre første årene, måtte fornye hvert år, men etter det fjerde fikk to år av gangen. Jeg forklarte ham da at dette ikke regnes som permanent, men at det må søkes på et spesielt skjema. (Jeg fikk det sjekket ut mens han var i Tyrkia, og visste det heller ikke selv.)
Uærlighet
Etter en vond diskusjon brøt han sammen, og fortalte at han fortsatt er (muslimsk) gift der nede. Kona bor i landsbyen, i huset til foreldrene hans. Ekteskapet var arrangert, sier han, og uten følelser. Han sa at han var ferdig med henne den dagen han valgte å reise fra Tyrkia første gang. Og at han aldri ville flytte tilbake dit. Det er her hos oss, framtiden og kjærligheten hans ligger, sa han. Men problemet var at foreldrene hans aldri vil godta å “kaste” konen ut fra huset/ hjemmet der nede, eller sende henne hjem/ tilbake til foreldrene hennes. Han fortalte at de er tremenninger, og at en slik situasjon ville skape uvennskap mellom de to familiene. Han sa videre at han kom til Norge for å få oppholdstillatelse, men at han ikke hadde tenkt å skulle få de følelser som han nå har for meg. Han sa at livet med meg og barnet vårt, var det beste han har opplevd, og at han ikke ønsket å miste oss.
Jeg valgte da å tilgi alle løgnene hans, og gi ekteskapet vårt en ny sjanse. Men denne gang på nye premisser. Kravene mine var slik,
- … at han skulle fortelle henne og familien både her og der nede, at han er sammen med meg ut fra følelser, og ikke for å få opphold
- … at han heretter skulle være åpen og ærlig i forhold til kontakten med henne, og med barna der nede.
- … at han i framtiden måtte finne en annen løsning på å treffe barna – de kunne komme hit på besøk.
Han sa seg enig i dette, og lovte å oppfylle det.
Dette er nå ett år siden. Men fortsatt har det ikke vært noen åpenhet i forhold til kontakten med henne, eller med barna. Han sier han ringer barna regelmessig, men fortsatt aldri her hjemme. Og han forteller aldri om hva som blir sagt.
For tre uker siden kom han brått igjen og sa at han skulle reise ned på nytt. Han hadde lovet barna å komme til Eid. Han sa at han ikke kunne skuffe dem denne gangen, og at barna ikke ville tilgi ham om han ikke kom.
Igjen skjedde det bak ryggen min. Og det ble heller ikke denne gangen snakket om at barna kunne komme hit.
Han sa han visste jeg ville bli sint, og at han derfor ventet i det lengste med å fortelle meg om reisen. Og at det nå dessuten var for sent å søke turistvisum for barna (de ville ikke rekke å få det før Eid). Men at han neste år, skulle prøve å få dem hit på besøk.
Han sa at jeg MÅTTE forstå at han MÅTTE treffe barna. Og at det ikke var deres skyld, at situasjonen var som den var.
Etter flere vonde diskusjoner, fikk han igjen muligheten til å fortelle den hele og den fulle sannhet. Jeg sa at jeg var klar for å avslutte det hele på en voksen og fornuftig måte, dersom han bare var ærlig, og forteller hvordan det virkelig var.
Han sto på sitt. Han sa det er meg han elsker, og at det ikke var følelser mellom ham og hans kone der nede – hverken fra hans eller hennes side. Og at foreldrene hans visste det. Han sa også at han nå forsto alvoret i situasjonen, at han ikke ønsker det skal bli slutt mellom oss, og at han nå var klar for å stå for valget han hadde tatt, som var å leve med oss her i Norge.
Han lovte å snakke med foreldrene sine, og fortelle hva han ønsket og ville, at han ikke skulle kunne leve med å ødelegge det han hadde her i Norge. De måtte sende henne tilbake til foreldrene hennes. Han ville aldri komme hjem på besøk, så lenge hun var i huset.
Jeg gjorde det samtidig klart, at jeg aldri kom til å godta at han reiste ned til Tyrkia alene uten meg en gang til, og at det er ikke lenger var ordene hans som betydde noe, men bare handlingene hans.
Han var fullstendig klar over at denne situasjonen var i ferd med å ødelegge meg psykisk, at tilliten mellom oss var ødelagt og at jeg ikke visste hvordan jeg skulle kunne klare å takle alle tankene som ville være i hodet mitt, hvis han reiste nå.
Jeg er blitt veldig deprimert i løpet av det siste året, og fått svært negative tanker. Det er tanker jeg ikke ønsker å ha, for jeg har et barn som trenger meg, og som jeg skal være her å ta ansvar for.
Det er nå en uke siden han reiste, og jeg takler det veldig, veldig dårlig. Jeg fant også ut, før han dro, at han hadde sendt kr 6.000,- hver måned til familien, i de siste 10 måneder (overført til farens konto).
Han begrunnet dette med at de måtte pusse opp huset der nede, at de har byttet ut møbler og så videre. (Jeg fant det ut fordi jeg måtte ha kontoutskriftene hans for de siste 3 månedene før han reiste.)
Jeg spurte ham rett ut om dette var penger han sendte ned for å spare til sin egen framtid der nede, noe han selvsagt benektet. Jeg spurte også hvorfor han ikke hadde fortalt meg om dette før, når han visste at jeg ville finne det ut likevel (ved å se kontoutskrifter). Til det svarte han at jeg visste om at han sendte penger for å forsørge barna sine. (Tidligere hadde han sagt at han sender mellom kr. 2.000,- og kr. 3.000,- hver måned.)
Proforma ekteskap?
Dette forsterket selvfølgelig mistanken min om at han kun var, og har vært, i et forhold til meg, i påvente av en permanent oppholdstillatelse. (Tillatelse skal søkes på nytt/ fornyes i februar 2013. Han vet at han denne gang må søke på eget skjema, og nå for permanent opphold, og ikke bare for to år av gangen.)
Jeg føler nå at han kun sier hva jeg trenger/ ønsker for at han skal kunne “holde” på meg fram til februar. Men samtidig får jeg det ikke til å stemme heller, at han vil risikere oppholdstillatelsen for å reise hjem for å feire Eid med barna nå. Hvorfor ikke vente til etter februar, for å gjøre situasjonen sin tryggere?
Jeg har gjort det klart for ham, at hvis jeg etter dette finner ut at jeg er blitt lurt, kommer jeg til å gjøre det jeg kan for at han aldri skal få bli i Norge, om jeg så blir nødt til å anmelde han for proforma ekteskap.
Men han sier det samme: At det er meg han elsker, og at det er meg og sønnen vår, som er framtiden hans. Og nå skal snakke med foreldrene sine, og finne en løsning på situasjonen der nede.
Jeg føler derimot, at han nå vil si til meg at han har pratet med foreldrene sine, og at de ikke godtar det valget han har gjort, og at hun der nede blir boende sammen med dem, og at han da må vente til han kommer tilbake hit igjen, før han finner en løsning på det, i forhold til barna sine. Og at han da må sjekke muligheten for at de kan kommer til Norge på besøk, for eksempel en gang i året.
På den måten skaffer han seg bedre tid, og mulighet til å få permanente opphold, etter fristen i februar.
Det er nå to uker til han kommer tilbake. Og han vet at jeg nå går og venter på resultatet av samtalen med foreldrene. Han vet også det er avgjørende for ham å finne fram til en løsning, om jeg skal kunne fortsette ekteskapet, etter at han kommer tilbake.
Denne situasjonen er blitt uholdbar for meg. Jeg føler at jeg har mistet selvrespekt, og egenverd, fullstendig. Og at kjærlighet har gjort meg blind, for all hans uærlighet.
Vi har aldri hatt noen problemer ellers, i ekteskapet vårt. Han har vist kjærlighet, omsorg og respekt, og jeg har aldri hatt grunn til å tvile på følelsene hans, før jeg fikk vite det jeg fikk i fjor (at han fortsatt er gift i Tyrkia). Etter det har jeg satt spørsmålstegn ved absolutt alt!
Vet ikke hvor jeg kan søke hjelp, eller hvem å snakke med om dette. Samtidig vet jeg at det nå er nødvendig for at jeg skal kunne bevare min mentale helse. Det har gått så langt at jeg til tider er redd for mine egne tanker.
Jeg trenger hjelp til at han skal bli ærlig mot meg. Og at han skal/ må forstå hva dette gjør med meg. Jeg føler for at jeg skal kunne gå videre, med eller uten ham, fullstendig ærlighet om situasjonen.
Med ærlighet kan ting tilgis, og ordnes til det beste, på en vennskapelig måte. Men uærlighet skaper bitterhet og hat. Jeg sa det til ham, før han reiste. Han gjentar at det er sant, det han har sagt.
HVA GJØR JEG NÅ?
HVEM KAN JEG SNAKKE MED?
Hvordan få/ finne bevis?
Hva kan/ bør jeg gjøre for at han skal forstå at han ikke kan utsette meg for dette lenger, hvis han fortsatt ikke er ærlig?
Er det for eksempel mulig å snakke med en imam om situasjonen?
Er det mulig å få til et møte med en imam?
Et møte hvor både jeg og mannen min er til stede, og hvor jeg i rolige omgivelser kan få forklart ham hva han er i ferd med å forsake her, og at det ikke er riktig for noen parter å fortsette denne løgnen? Jeg føler kanskje at han ville hatt nok respekt/ frykt til å velge sannheten i en slik situasjon.
Er dypt takknemlig for svar og råd!
Mvh
Meg
Svar:
Kjære deg.
Takk for din mail. For det første vil jeg si dette: Jeg synes at du har vært veldig tålmodig i denne saken. Jeg respekterer deg fordi du så gjerne har ønsket å vite sannheten. Og fordi du hele tiden har vært villig til å tilgi, og forstå, hvis du bare visste hva som er sant. Det er storsinnet og fint.
Samtidig tenker jeg nok veldig bestemt, at mannen din har løyet for deg hele tiden. Jeg tror at han har løyet for deg fra første øyeblikk. Han kom til Norge for å få oppholdstillatelse. Han visste at han trengte å gifte seg med en norsk kvinne for det. Og så ble han kjent med deg, du ble gravid med ham og dere giftet dere. Da var han kommet godt i gang med å lure deg. Tenker jeg.
Men jeg tenker også dette, at dere har vært gift i seks år. Dere har en sønn sammen. Du skriver selv, så vidt jeg forstår, at det har vært mange hyggelige stunder i ekteskapet, at han har vist deg «kjærlighet, omsorg og respekt». Du har opplevd det slik at han har gode følelser for deg.
Det tror jeg også er riktig. Jeg tenker, ærlig talt, at han også må være glad i deg, og selvsagt i sønnen sin. Samtidig som han jukser og lyver.
Løgner
Løgnen hans må ha blitt et problem. Han har surret seg stadig mer inn i løgner, og nye løgner, og flere usannheter for å dekke over gamle. Det begynte med den store løgnen, om å gifte seg for å få oppholdstillatelse. Så må han «trå vannet» med nye løgner.
Hvis jeg tenker som jeg gjør, at han også er glad i deg, så har han et problem med hjemmesituasjonen, nede i Tyrkia. Konen der har han hatt, antakelig, hele tiden. Og det samme med barna. Kone og barn i Tyrkia bor hos hans foreldre. Han kan ikke, og heller ikke foreldrene, bare «kaste dem ut». Han må beholde den konen og barna. De må være der.
Men hva så med deg? Du er blitt tråkket på, løyet for og mishandlet. Det vil jeg si. Fordi han har rotet seg inn i løgner. Men du har vært tålmodig, ikke villet se hans usannheter, og prøvd å finne en levelig løsning. Men nå er han gått for langt med løgnene sine, og det kan ikke fortsette slik.
Du venter selvsagt på hva han vil ha å si, når han kommer tilbake. Jeg tror du må vente nye løgner. Du kan neppe stole på hva han sier. Og så vil du løpe etter nye «bevis». Slik kan det hele fortsette.
Men det synes jeg ikke det skal gjøre! Nå må det tas en avgjørelse, for din egen helse og selvrespekt, som du skriver. Hva bør den avgjørelsen være?
Avgjørelse
Jeg synes ikke det er lett. Jeg tror på sett og vis, at dere kan være glad i hverandre. Men han har gått over alle grenser i å lyve og være uærlig mot deg. Og ganske sikkert har han ført videre dette spillet, for å oppnå varig oppholdstillatelse. Skal han kunne oppnå det?
Jeg tror de fleste lesere vil si, at du skal bryte med ham. Gi beskjed til UDI, på direkte eller indirekte måte (ved en advokat), at han har etablert et proforma ekteskap for å få oppholdstillatelse, og at han i den prosessen har løyet for, og bedratt deg, gjennom flere år. Han er gift, og har en kone i Tyrkia. Han bør ikke «komme i mål» med oppholdstillatelsen ? løgnene hans må ikke krones med hell.
Hva tror du forresten han ville gjøre, med varig oppholdstillatelse, om han klarte å oppnå det? Ville han skille seg fra deg (med sønnen deres)? Ville han hente opp til Norge konen fra Tyrkia, med barna som han har der? Dette kan jeg ikke ha noen mening om.
Som sagt tror jeg de fleste vil si, at du er grundig blitt tråkket på, og det skal du ikke finne deg i. Si fra til UDI.
Jeg har snakket med en advokat jeg kjenner. Hun har god erfaring med denne ENGINE saker. Hun forteller meg at det er blitt en slags «kultur» bland mange unge gutter i noen områder i Tyrkia, å ta seg til for eksempel Norge, gifte seg med en jente, og på den måten får oppholdstillatelse i landet. UDI har nedsatt en egen gruppe som jobber med den ENGINE saker. Jeg sender deg navn og telefon til den advokaten privat (hun holder til i Oslo). Hun sier at du gjerne må ringe henne, får en time til å snakke med henne, og høre hva hun gir av råd.
Du spør om en imam kan hjelpe. Jeg kjenner ikke så mange kloke imamer. Hva skulle han kunne gjøre? Få mannen din til å snakke sant? Jeg er ikke så sikker på at han skulle klare det. I hvert fall ikke den hele sannhet.
Kanskje da mannen din ville si dette, som også kan være sant: Han er glad i, og har gode følelser for deg og sønnen som dere har. Han narrer deg ikke ved dette. Han kan være ekte glad i deg. Men han har en forpliktelse også i Tyrkia, med kone og barn der. Hva i all verden skal han gjøre? Han lyver kanskje begge veier. Han har, kort sagt, kjørt seg fast.
Som sagt, de fleste vil nok si at du må bryte med ham. Og det må du gjøre nå, vil de si, og ikke lenger la deg frustrere av hans løgner. Om du lar det fortsette uten en avgjørelse, blir du bare brutt ned selv. Og det må du ikke bli!
Parentes
Egentlig burde jeg slutte her. Og så gjør jeg det herved. (Men så nevnte jeg dette likevel for en annen venn, en norsk kvinne, ganske så voksen og oppegående. Hun sa: – I en slik situasjon, og dersom du er litt sterk, og kan tåle det uten å bli nedbrutt, er det mulig for deg å godta at du er hans kone, med barnet dere har, i Norge, men at han også har en kone, med barn, i Tyrkia, og la det bare være slik, uten alle løgnene? Kanskje behøvde han ikke lyve heller, om dette ble akseptert? Jeg tror at dere to på et vis, er glade i hverandre. Og så har dere et barn sammen. Skal dette bare rives i stykker? Eller skal konen og barna der nede bare bli kastet ut? Men så lurer han dere kanskje på nytt, og bryter med deg når oppholdstillatelsen kommer. Vel, hvem er det da som handlet galt? Du har vært sterk, stolt og rakrygget, og valgt det du mener er riktig. Svikter han deg, vel, så er han en sviker. Egentlig er det da hans problem. Men du vil ha min respekt. Sa hun, kvinnen. Slutt. Og dette var parentesen.)
Med beste hilsener
Red.
