Spørsmål:
Assalamu Aleykum!
Jeg vet ikke selv om dette er et spørsmål eller et søk om råd.
Mitt problem er min svigermor. Problemet er at hun hele tiden skaper unødvendig krangel, og alltid skylder på meg. Hun lyver veldig mye, og sier at jeg har sagt og gjort ting som jeg ikke har.
Jeg har vært gift i tre år, jeg er 20 år. Hun har helt siden jeg giftet meg med sønnen hennes, skapt unødvendige krangler. All krangel har endt med at jeg har måttet be henne om tilgivelse (noe hun heller ikke godtar). Hun sier at når jeg for eksempel klarer å ligge med sønnen hennes, bør jeg også kjenne mine plikter overfor henne. Hun har ringt til mine foreldre og sagt at jeg ikke respekterer henne, ikke passer bra nok på henne, er frekk mot henne, og er en dårlig svigerdatter som egentlig burde vært sendt hjem av henne, men at hun ikke gjør det fordi hun har et snilt hjerte.
Jeg har alltid til tross for at hun er så frekk, vært snill mot henne, prøvd å gjøre henne fornøyd, kjøpt det hun har lyst på (hvis jeg har råd), laget det hun vil spise, alltid spurt om jeg skal kjøpe noe til henne før jeg drar til en butikk. Jeg har sendt varm mat med henne, når hun drar hjem. Jeg har aldri bedt henne om å gjøre noe, eller vært frekk mot henne. Aldri skreket eller sagt noe frekt tilbake, uansett hvor mye hun har skreket til meg. Men hva jeg enn gjør, blir hun bare frekkere og frekkere.
Hun har sagt så stygge ting til meg som at en svigerdatter er det samme som penger: de kommer og går, og at hun skal gjøre slik at jeg blir skilt, hvis hun vil det på den måten. Og uten at sønnen hennes skjønner at det er hun som har gjort det slik. Hun har sagt at det eneste hun trenger å gjøre, er å slutte å snakke med sønnen sin og med meg, hvis hun er misfornøyd med meg, og nekte oss anledning til å kontakte henne. For da vil sønnen hennes sikkert skille seg fra meg, fordi han ikke vil ha noe valg siden han ikke kan forlate sin mor.
Vi har et barn på ett år, og hun har sagt at barnet er mer hennes og hennes sønns barn, enn mitt (at det er hun som eier det). Hun har sagt at det er eneste som er mitt her, er det jeg har hentet fra min fars hjem.
Jeg og min mann har et veldig godt forhold, jeg elsker ham veldig høyt. Han har prøvd å snakke med henne gjentatte ganger, uten hell. Det hun sier til ham, når han prøver å snakke med henne er: ingen skal stoppe meg, jeg gjør hva jeg vil. Det er jo ikke mye min han kan gjøre heller, når det ikke engang er lov å si uff til sin mor. Jeg forstår veldig godt at det er hans mor, og har derfor prøvd å være snill mot henne, og tenker på at hun er mye eldre enn meg (hun er i 40-årene).
Jeg føler at jeg ikke klarer mer, jeg er blitt psykisk utslitt. Når hun ringer mine foreldre, gråter hun og skriker og sier at jeg ikke passer på henne, at jeg er en dårlig svigerdatter, at jeg ikke rydder hos henne. Før pleide jeg alltid å rydde hos henne, men nå rekker jeg det ikke. Jeg har barn, og jeg jobber 100 %. Jeg må jo lage middag, og holde rent hos meg også. Jeg har ikke råd til å slutte å jobbe. Jeg blir veldig sliten etter jobben, og jeg har ikke krefter til å rydde hos henne i tillegg.
Hun sier alltid ting som sårer meg, hun skriker alltid og banner mye. Hun sier til sin sønn at hun elsker meg, og at hun aldri har gjort meg noe. Hun sier til meg, at hun skal si hva hun vil til meg, og til mine foreldre om min mann og om meg, men at jeg aldri må åpne munnen, for hvis hun hører at jeg har sagt noe (som ifølge henne blir sladder), skal hun gjøre slik at jeg blir skilt.
Da jeg fortalte det hun hadde sagt, til min mann, og han sa det til henne, mente hun at jeg sprer sladder. En gang når jeg forsvarte min familie ved en krangel, sa hun til min mann at han burde knekke nakken på meg, for det jeg hadde gjort. Hun sier også til ham ting som at en kone alltid veier sin mann ved forskjellige situasjoner, og ser om han forsvarer sin kone eller sin mor. Og etter hvert, hvis han forsvarer sin kone, setter konen seg på hodet hans og styrer ham. Jeg har aldri prøvd å ødelegge hennes forhold til sin sønn, jeg har derimot alltid bedt ham om å være snill mot henne, oppfordret ham til å kjøpe gaver til henne, og sagt at Allah ser hva som skjer med henne.
Hun legger også skylden på meg for at hun ikke bor sammen med oss, og sier til mine foreldre at det er jeg som har oppfordret mannen min til det. Jeg har aldri gjort det, men det bare ble sånn fordi det ikke var plass til oss i leiligheten hennes, da vi giftet oss, og så har det bare fortsatt slik. Ellers er hun nesten alltid hos oss, enten så er hun allerede hos oss når jeg kommer hjem fra jobb, eller hun kommer rett etter. Lørdager og søndager er hun også hos oss, og alltid til det er ganske sent.
Min mann er yngste sønnen, så det er han som må passe på henne, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare å bo med henne. Jeg vet ikke om jeg i det hele tatt klarer dette mer, Jeg føler at det ikke er noen som er på min side. Jeg har konstant en klump i halsen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, InshaAllah
Allah ser alt, jeg har aldri vært frekk mot henne! Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, det er så mye mer, men det blir for mye å skrive ned. Jeg vet ikke hvorfor hun er sånn. Jeg må ha råd fra noen. Jeg er lei av at alt ender med at hun sier hun er en stakkars kvinne, som holder på å dø på grunn av meg.
Jeg beklager veldig for at dette ble langt, og håper veldig på et svar eller en kommentar.
Måtte Allah velsigne dere for den jobben dere gjør.
Salam Aleykum!
Svar:
Assalamu Aleykum!
Takk for din mail.
Jeg forstår at du har det vanskelig. Slik du beskriver din svigermor, er hun egoistisk, selvopptatt og slem. Hun synes ikke å ha noen medfølelse eller empati med andre, i hvert fall ikke med deg. Og det er dumt. Du er jo hennes svigerdatter, kone til hennes sønn, og mor til hennes barnebarn! Hun burde respektere deg, ta hensyn til deg, ja, egentlig være glad i deg! Det burde en svigermor være.
Du sier hun roper og skriker og kjefter. Det går ikke an! Sånn kan man ikke oppføre seg. Man bør i det minste ha folkeskikk. Nå har jeg jo ikke hørt fra hun tenke, og mener om ting, men ut fra det du skriver oppfører hun seg helt uakseptabelt.
Hun bør i det minste snakke høflig og vennlig til deg, ikke lyve om deg, og ikke baksnakke deg. Og det at du og din mann ligger med hverandre, angår ikke henne i det hele tatt. Det er ikke noe hun skal snakke om, det skulle bare mangle Det angår bare deg og din mann.
Og så har dere et barn, så fint! Pass godt på det, og la ikke humøret til din svigermor påvirker det.
Jeg tenker, at kanskje er din svigermor sjalu på deg? Du har giftet deg med sønnen hennes, som hun da kanskje føler at hun har «mistet». Er det kanskje derfor hun behandler deg så slemt? I hvert fall, la ikke hennes væremåte og oppførsel påvirke deg, bli ikke «utslitt». Og la henne ikke få «ødelegge» deg.
Men du spurte om råd, om hva du kan gjøre.
Før det første: Ha tiltro til deg selv! La henne ikke rive ned din selvfølelse. Du er sikkert en fin person, du er glad i din mann, og passer på ditt barn. Og så jobber du også! Du tar ansvar hjemme, og passer på ditt hus. Så bra! Det synes jeg du skal være stolt over.
Jeg tror du må snakke litt mer med din mann, og fortelle på nytt hvordan din svigermors oppførsel sliter på deg. Gjør det nøkternt, saklig og vennlig, slik du har gjort, uten å slippe frem aggresjon mot henne, for hun er jo tross alt, hans mor. Han er sikkert knyttet til henne også. Han må snakke alvorlig med henne igjen, forklare at oppførselene hennes ikke er bra. Han må oppfordre henne til å være hyggeligere med deg, og til å respektere deg. På samme måte bør du kanskje også snakke litt med din egen familie, så de forstår hvordan du har det. Og videre: Det kan være klokt å finne en tredje person, som kan gå mellom dere, forklare for hverandre hvordan man oppfatter situasjonen, o finne ut hva man eventuelt kan gjøre.
Jeg tror det er viktig at du føler du har støtte både fra din mann og fra din familie. Da får din svigermor heller oppføre seg som hun vil, om hun nekter å ende seg, når du har støtte fra de andre rundt deg. Da blir det lettere for deg å overhøre» henne, og ikke la oppførselen hennes gå inn på deg.
Jeg håper at du skal få et godt liv med deg selv, din mann og ditt barn. Det er det viktigste. Hvis dere står sammen, støtter og hjelper hverandre, går det sikkert bra. Så får andre heller «kjefte» som de vil, om de nå vil fortsette med det. Men ved å få din mann, og din familie, eller kanskje en tredje person til å snakke litt alvorlig med henne, kan det kanskje hjelpe. For det er tross alt hyggelig at det er en god tone, og vennlighet, blant medlemmene i en storfamilie.
Lykke til!
Vennlig hilsen
Red.
