Vi er kommet nær på hverandre, du (?) som kristen og jeg som muslim. Det er tid for religionsdialog. Hva skiller og hva forener? Noe av det kan skisseres slik.
Fellesskap
Vi tror begge at verden er skapt. Den ble ikke til av seg selv. Verden ble formet av Skaperen: Gud, Allah, ja, kall Ham med de navn du vil.
For vi tror vel at Gud er den samme? Han du dyrker, og Han jeg dyrker? Det finnes bare èn Gud, og det er Han som vi vender oss til.
Han skapte ikke verden til lede, men la en mening i den. Den at vi søker Gud, slik Han vil vi skal gjøre.
Han ga oss lover og regler, for hvordan livet skal leves. Jeg tror vi kan enes om dem, når vi holder oss til Hans bøker, og profeter.
Dyrk Gud, for det første, Han som er Herren! Forhold deg på rett vis mot din neste! Vis ansvar for samfunnet du er del av, og verdsett Guds skapte natur!
Hans oppsynsmenn er vi på en måte, ved vår forstand og bevissthet, som også medfører ansvar.
Og stilles til doms, det skal vi, når dette livet er slutt.
Da åpner det seg to veier og alle skal vi vandre èn: Den til gjengjeld ved Ilden, og den til velsignelse ved Paradis.
Måtte englene stå oss bi og, ved Gud, hjelpe oss i våre valg!
Begge er vi Abrahams barn, så fundamentet deler vi! Det er farsarven, kan man si.
Forskjeller
Men så luter du deg til siden, tenker jeg, når vi strekker oss hen mot oven. Det oppstår mellom oss avstand, om enn vi forblir ganske nær.
Hva består den avstanden i?
Vårt utgangspunkt er felles grunn: Gud er Den mektige, veldige, som er opphav til alle ting!
Men Gud kan ikke deles i tre – deler eller ‘personer’, der hver person for seg skal være Gud! (Brunvoll: Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, s.29)
Slik var ikke Abrahams tro!
Du sier èn person skal være Faderens, en annen Sønnens, og en annen Den Hellige Ånds (bekjennelsesskriftene, s. 28).
De tre personene er ‘jevnbyrdige’, sier du, samtidig som èn, Sønnen, ved sin manndom, likevel er ‘ringere’ enn en annen, Faderen (bekjennelsesskriftene, s. 30).
Og èn person, Sønnen, skal sitte ved den andre personens, Faderens, høyre hånd, for deretter å dømme levende og døde.
Men dette snakket vel ikke Abraham om? De tre personene gjorde det ikke heller, med noen grad av entydighet.
Da er det jeg tenker du har gått til siden, og beveget deg bort fra fundamentet. For det nye stemmer dårlig med det gamle.
Skjønt det nye skal visst alltid ha vært, om enn det ikke i Skriftene er nevnt! Du sier de tre personene er evige (bekjennelsesskriftene, s 44).
Mon du ikke luter deg til siden da.
For Gud, Den ène, kan ikke være tre! Urimelig er det også at èn del, eller person, Sønnen, led, for å forlike en annen del, eller person, Faderen (bekjennelsesskriftene, s. 46).
Hvor kommer slike tanker fra?
Det er nærliggende å søke i historien. Der finnes, fra gammelt av, i hedensk tenkning, forestillingen om en tredelt gud. I tidlig egyptisk religion sier guden: "Jeg er èn, og ble til tre." (Freke & Gandy: The Jesus Mysteries, Sunday Times Bestseller, s. 100). Den tanken fant man andre steder også.
Forestillingen om gud som menneske, som døde og gjenoppsto, var vanlig. I Egypt het den guden (eller mennesket) Osiris, i Hellas Dionysus, i Lille-Asia Attis, i Syria Adonis, i Italia Bacchus og i Persia Mithras.
Er det da urimelig å antyde at slike mysteriske teser kom til troen, vår felles tro, fra hedenske før-kristne kilder?
Kanskje var Paulus – som, kan det synes, utviklet slike teser, påvirket av tenkningen i Tarsus, stedet han kom fra, et senter for hedensk mystikk?
Han lente seg bort fra Abraham! Og kanskje mer enn som så.
For de nye elementene i troen, det som er kommet til, er blitt gjort til troens grunnvold, og avgjørende for ikke å ‘fare vill’ (bekjennelsesskriftene, s. 27).
Og den villfarne er ‘evig fortapt’, sier du (bekjennelsesskriftene, s. 28), og fordømt til å ‘pines uten ende’ (s. 54).
– Om han enn, som jeg, står på Abrahams grunn!
Da er avstanden mellom oss stor. Og ikke på grunn av meg. Det er du som har lent deg bort.
For hva tenker jeg om deg?
At også du, som kristen, kan komme til Paradis! (Koranen 5,69.)
Slik kan min tro omfatte din! Men hvordan er det andre veien? Hvem lener seg bort fra hvem, om enn begge står på Abrahams grunn?
Dialog
Grunnen tilsier dialog, om hva vi kan stå sammen om. For det påhviler oss felles oppgaver i en tiltagende sekularisert verden.
