Kilde: Perry Link, Foreign Affairs, May/June 2015.
Er ikke vårt vestlige demokrati beste styreform? I hvert fall er det blitt nærmest en «hellighet», som alle må sverge troskap til, rose og bekrefte. Ved anledninger da dette passer. Vi har skrevet om dette før på denne nettsiden. Her er ytterligere noen tanker.
Vi vender blikket bort fra moderne, vestlig tradisjon ? og nærmer oss for eksempel den kinesiske. Der er verdimønstret ofte knyttet til Konfusius; en klassisk kinesisk tenker, som behandlet relasjoner i samfunnet, og hva det betyr, i dypere forstand, å være menneskelig.
Familien sto sentralt, for Konfusius. Og det var knyttet autoritet til den. – En far hadde autoritet over en sønn, og en sønn måtte respektere dette. Men en far måtte også være den respekt verdig, og oppføre seg som en far skulle.
Politiske normer var basert på en slik familiemodell. Den som styrte var gitt myndighet, men var samtidig moralsk bundet av å behandle folk anstendig. Hvis ikke kunne folk protestere og eventuelt gjøre opprør, og den som styrte ville miste legitimitet.
Folk ble ansatt ut fra kunnskap om, og respekt for, Konfusius. Og hvordan de etterlevde hans tenkning, med de moralske verdier som fulgte med. Deres myndighet og legitimitet var gitt ved dette moralske grunnlag.
Og systemet fungerte. Normen var en annen enn «demokratiet», slik vi kjenner det hos oss, der «alle» spontant skal ha innflytelse, og posisjoner inntas ut fra å være «populær». Etiske regler kommer ofte i andre rekke.
Vi skjønner ikke lett denne «kinesiske» modell ? som forøvrig ikke kun er «kinesisk». Vi kan finne en slik modell også hos andre, eldre og dyptgående modeller. Kan vi ane den i religiøse systemer ? og kanskje også i islam?
