Situasjonen i Persiabukta er ytterligere tilspisset. De britiske soldatene, arrestert av Iran, er frigjort. Men motsetningene står skarpt, og mulighetene for ny krig er så visst til stede. Vi må kaste et analytisk blikk på situasjonen.
For hvem truer egentlig hvem? Og hva er grunnen til spenningen? En spenning som altså kan føre til krig.
Vi må se på konflikten i sin helhet. Ja, hvem er truer hvem? Sett i større sammenheng er det USA som truer Iran! La oss ikke glemme det. USA har gjentatte ganger uttrykt klart og tydelig at ?alle midler? står til gjengelige, og også væpnet makt – og krig – for å undertvinge Iran.
Undertvinge ? om hva? I spørsmålet om kjernekraft. Iran vil utvikle kjernekraft ? til fredelige formål, sier de selv. USA vil nekte dem kjernekraft ? om nødvendig med krig. For Iran kan bruke kjernekraften, sier USA, til å utvikle kjernevåpen.
Ikkespredningsavtalen
Fins internasjonale avtaler om kjernekraft, og om kjernevåpen? Ja, det gjør det! Spørsmålet er avtalt og regulert i den såkalte ikkespredningsavtalen. Den er underskrevet og godtatt av både USA, England og Iran, i tillegg til en rekke andre stater. (Men ikke av staten Israel.)
Ikkespredningsavtalen sier i korthet dette: Stater som har atomvåpen, skal forplikte seg til å ruste ned for å kvitte seg med slike våpen. Og i tråd med dette skal stater som ikke har atomvåpen, forplikte seg til ikke å skaffe dem. Tanken er at så lenge noen stater har atomvåpen, vil andre ønske å skaffe seg det.
Det ligger et stort ansvar – når det gjelder kjernevåpen og spredning – på de stater som har atomvåpen! De må ruste ned og avskaffe dem.
Men dette poenget er ?glemt?! Stater som har atomvåpen, vil slett ikke ruste ned! Tvert om så ruster de opp! Og sier de vil bruke slike våpen! Samtidig som de pålegger andre stater å ikke skaffe seg dem. Ja, selv ikke å utvikle kjernekraft på et uavhengig grunnlag, slik forholdet kan være når det gjelder Iran.
Det er jo hykleri! Ja, visst er det dét. Atommaktene: USA, England og andre opptrer hyklerisk i sin atompolitikk. De setter seg selv over andre. Og vil diktere dem.
Noen stater aksepterer dette. Ikke minst fordi de er under press, særlig fra USA. Enkelte stater aksepterer det ikke. Og det gjelder særlig Iran.
De finner seg ikke i at det er A-stater og B-stater, i et slags politisk apartheid-system. Der noen stater bestemmer over andre. De finner det ydmykende. De bærer på tilstrekkelig stolthet til ikke å akseptere diktat fra disse A-stater, og heller ikke å bli ydmyket og nedrangert som en B-nasjon.
Og hvor ligger ansvaret når det gjelder atomvåpen, og en eventuell spredning av dem: Hos de som har atomvåpen, og truer med dem? Eller hos de som ? truet av atommakter ? måtte ønske å skaffe seg slike?
Det ligger hos de første! Ansvaret ligger hos dagens atommakter!
USA, England og andre bør merke seg nettopp dette. Historisk skal ansvaret, ved en eventuell spredning, komme til å bli lagt på dem!
Mange folk vil oppleve det slik. Det er naturlig og rett. De skal reagere på arrogansen til atommaktene, disse som vil monopolisere makt, og true andre. Da kan de komme til å tenke, at også Iran bør skaffe seg atomvåpen!
Nylig meldte den britiske avisa The Sunday Times (25.02.07) at én av hver fjerde inder, to av hver femte egypter og annen hver pakistaner støtter at Iran skaffer kjernevåpen!
Og det er vestlige atommakters ansvar.
Arrestasjonen av briter i Gulfen kan ha årsak i samme dynamikken; den mellom selvutnevnte dominerende makter på den ene siden, og stater som føler seg utsatt på den andre. Iran er truet og utsatt, nedrangert av USA og England. Som fører krig ved deres stuedør.
Det er oppstått en farlig situasjon. Vestlige maktarroganse ligger bak.
