Saddam Hussein Saddam Hussein ble hengt.
Han var uten tvil en av historiens største krigsforbrytere. Men tilsier det bruk av dødsstraff? Hva bør vårt prinsipielle standpunkt være til denne ENGINE reaksjon? Og kan dødsstraff forsvares?
La oss se på vår egen historie. Norge har selv vært i krig (1940-45), og tok den gangen i bruk dødsstraff. Det ble riktignok diskutert om dødsstraff kunne anvendes. For dødsstraff var opphevet i den sivile straffeloven. Men opprettholdt i den militære. Bestemmelsen om dødsstraff i den militære straffeloven gjaldt først og fremst militært personell. Dødsstraff kunne også anvendes mot sivile som begikk forbrytelser, men da begrenset til krigsskueplassen. Et klart behov var til stede ? i den konkrete situasjonen, med den pågående krig ? for også å kunne anvende dødsstraff uten en slik begrensing. Ved anordninger av regjeringen i London ble adgang gitt til å anvende dødsstraff for sivile forbrytelser også utenfor krigsskueplass. Det skjedde først ved en provisorisk anordning av 3. oktober 1941. Begrunnelsen er interessant – og relevant for dødsdommen mot Saddam. Det het i Justisdepartementets innstilling, om norske krigsforhold:
?Alle vil formentlig være enig i at disse forbrytelser er av en så særegen karakter, at det vil være fullt berettiget at det blir adgang til også å idømme dødsstraff (?). Dette er sikkert den rådende oppfatning hos alle lojale borgere av i alle lag av folket, og en må være enig i at dette gir uttrykk for en sunn og riktig rettsoppfatning.? (Se nestor i norsk juss, Johs. Andenæs: Det vanskelige oppgjøret. Tanum-Nordli 1979.)
Altså, med krig tett innpå seg, og med de næreste opplevelser av dens konsekvenser, vil ?alle? være enig i at dødsstraff må kunne anvendes. Det blir ?rådende? og ?riktig? tenking. Slik var det hos oss i Norge. Kan det være slik i Irak?
En annen regjeringsanordning opphevet den tidligere bestemmelsen i den militære straffelov om at dødsstraff ikke kunne idømmes eller fullbyrdes etter krigens opphør.
Regjeringen ga to anordninger som tok sikte på å gi hjemmel for dødsstraff overfor tyske krigsforbrytere. Man hadde opplysninger som viste at tyskerne og deres hjelpere hadde foretatt grove legemsbeskadigelser, drap og mishandling av patriotiske nordmenn. Det het i forarbeidene til anordningen:
?Overfor forhold av denne art nytter det ikke å reagere med straffer som er avpasset etter et sivilisert samfunn. Departementet antar at det vil bli følt som en mangel hvis det ikke blir anledning til å idømme dødsstraff overfor de personer som er ansvarlig for slike forbrytelser.?
For folk i krigens Norge ville det bli følt som en ?mangel? om dødsstraff ikke fantes, i den ekstreme og ekstraordinære situasjonen som en krigssituasjon er. Vil det kunne bli slik igjen, ved en eventuell ny krig? Og er det slik i Irak?
Ved et nytt vedtak, av 4. mai 1945, ble adgangen til å anvende dødsstraff overfor krigsforbrytere ytterligere utvidet.
Spørsmålet om adgangen til dødsstraff ble lagt fram for Stortinget. Et lovforslag gikk ut på at dødsstraff skal kunne idømmes for forbrytelser i henhold til de nevnte anordninger. Det var prinsippet om dødsstraff som skulle bekreftes. Lovforslaget ble vedtatt med et overveldende flertall.
Det het i innstillingen til loven at man prinsipielt var mot dødsstraff under normale forhold, men at det ville være ?stridende mot den alminnelige rettsbevissthet i vårt eget folk hvis det ikke skulle være adgang til å anvende dødsstraff når det gjelder de mest graverende tilfeller? av de forbrytelser det her var snakk om.
Videre ville det være ?ytterst betenkelig å sette seg ut over? denne ?riktige og sunde rettsfølelse. At dødsstraff virkelig kan være en rettferdig reaksjon overfor de mest straffskyldige lar seg neppe bestride.?
Under debatten fremhevet justisminister Cappelen at forslaget om dødsstraff var i samsvar med den alminnelig og alvorlige rettsfølelse i vårt land. Representanten Lavik, stifteren av Kristelig Folkeparti, henviste til Guds ord. Hat eller hevn burde det ikke være tale om, mente han. Men det var ?brotsverk som er av en slik karakter at dødsdomen er rettkomen ? heilt rettkomen. Og difor meiner eg at det norske rettsstellet bør få fullmakt til å fella dødsdomar.? (Se Johs. Andenes` bok.)
Bør irakerne ha samme fullmakt? Eller er vi kommet lenger i vår humane og moralske utvikling, slik at dødsstraff absolutt må forkastes? Svaret på det siste kan formules slik: ?Det er neppe noen som for alvor vil hevde at medlemmene av Nygaardsvolds eller Gerhardsens regjeringer var mindre humane, mindre moralistiske enn medlemmene av den nåværende regjering. Eller at medlemmene av Stortinget i 1950 var mindre humane og moralske enn medlemmene av Stortinget i dag. Forskjellen er nok heller at man den gang av egen erfaring hadde klart for seg hva krig var, mens dette nå er kommet på avstand. Med andre ord, det er en forskjell i realisme, ikke i humanitet.? (Johs. Andenæs)
Irakerne kjenner krigen godt. Og de valgte å henge Saddam.
P.S. Etter vår egen krig ble det avsagt 30 dødsdommer. 25 av disse ble effektuert.
