?Motsetningene i karikaturstriden er reelle?, skriver John O. Egeland, i Dagbladet 16. februar. Det har han rett i. Spørsmålet er om motsetningene kan løses. Og hva som eventuelt skal til for det. Dette er ett syn, som flere vil kunne forfekte.
Vi tror på et samfunn der folk kan leve sammen i respekt. Vi tror på et samfunn der enkeltpersoner, og grupper av enkeltpersoner, kan leve sammen i harmoni og gjensidig forståelse ? under fredelig forhold.
Men det forutsetter at enkeltpersoner, grupper av personer, partnere i et samfunn, kan man si, ikke ?spytter? på hverandre, ikke forhåner og ler av hverandre – ikke sjikanerer og ydmyker. Slikt gir ikke grobunn for fred. Ytringsfrihet er viktig, ja visst! Vi skal brynes i meninger, utfordres i tanker og provoseres i argumentasjoner – ingen er redd for det. Men ydmykelser og mobbing? Skal det være akseptert? Da blir det ikke harmoni i samfunnet. Slik er virkeligheten bare.
Det er to parter i debatten. På den ene siden står de fleste aviser ? Dagbladet inkludert – viktige skribenter og meningsdannere, som tøyer ?ytringsfrihet? til å gjelde sjikane, latterliggjøring og forhåning. De insisterer på at det skal være slik. Nedrige tegninger, ondsinnete karikaturer og liknende markeringer, mener de, skal være legitime ?ytringer?. På den andre siden står vi ? som også er for ytringsfrihet! Men som mener at det må settes en grense. Ytringsfrihet ? ja! Men mobbing og forhåning – nei! Om vi ønsker at samfunnet skal være i balanse. Det er mange som vil mene det.
Det er bare slik ting er. Kaster du en stein, kan den komme tilbake. Og hvem skal lastes for det? Den som kastet dem første steinen har et ansvar. Han bør besinne seg.
Vi kan vende det andre kinnet til, muslimer også. Men i det lange løp vil samfunnet lide, om sjikane blir et offentlig fenomen. Koranen, for å ta den, vet dette godt, om målet er harmoniske samfunn: ?Le ikke av andre?, sier den. Men diskuter med dem ?på beste vis?! Det er en god lærdom.
Men noen mener sjikane og mobbing skal være lov! OK, så får de mene det. Men de insisterer samtidig på at deres holdning til forhåning og sjikane, skal være gjeldende i samfunnet. Og så forventer de av oss ? muslimer og andre ? at vi skal godta det. De krever et slags ideologisk hegemoni ? at deres tanker skal være de rådende. Og venter underdanighet av oss! Vi hører selvsagt hva de sier. Men vi er ikke enig med dem. Vi kan ikke stanse deres sjikane, kanskje. Men vi kan si fra hva vi mener er rett.
Derfor har det vært demonstrasjoner i Oslo, av muslimer og andre. Det var fredelige og verdige markeringer, kan vi lese i omtalen av dem. Og demonstrasjonene målbærer, vil jeg si, det som er sunne standpunkt.
