Vær på vakt mot tegn i tiden, som gir muslimene skyld for krig og farer! Slik to historiske ideologer gjør: Samuel Huntington og Francis Fukuyama, som begge vender seg kritisk mot muslimene.
Vi lever i tidsalderen for "muslimske kriger", mener Huntington. Det er muslimene, sier han, og ikke undertrykte, underpriviligerte mennesker, slik vi ville sagt det, som er involvert i betydningsfulle kriger, i Palestina, Tsjetjenia og andre steder.
Nei! sier vi, dette er ikke "muslimske kriger", men konflikter med sosiale røtter. De har opphav i materielle forhold, om enn de kan ta farge av religion.
Å hevde noe annet er uten grunn, å forsterke religiøse motsetninger, snarere enn å motvirke dem.
Ta Belfast som eksempel, der hat flommer og folket slåss. Panservogner trekkes med, når katolikker og protestanter strides.
Men kall det ikke en "kristen" strid! For det er en sosial konflikt, bundet opp i politiske og historiske forhold. Volden som utvises er ikke "kristen". Det bør kunne slås fast.
Like lite er andre konflikter, der muslimer er involvert, å regne som "muslimske" konflikter. Og kriger der en part er muslimer, er ikke "muslimske" kriger, – nei, grunnlaget er materielt.
Like lite fins det "sivilisasjonskriger", som for eksempel Vesten mot Islam, slik som Fukuyama hevder. Det er også et farlig konsept.
For hvor finnes i dag "flere sivilisasjoner"? Jeg kan ikke se dem! Anført med bred penn vil jeg hevde at menneskeheten er på ett spor.
Islam og Vesten, for å ta dem, representerer ikke adskilte, konfronterende sivilisasjoner, men historiske utviklinger og kultur-ideologiske tradisjoner, som henger sammen og går over i hverandre. Det er likhet og enhet som dominerer, ikke avstand og divergens.
Vi kan og bør trekke sammen.
Verdens sivilisasjon er vår felles sivilisasjon, riktignok med farger og nyanser. Så tirr ikke til indre krig , men understrek heller likheten.
Selv er jeg helnorsk, fra Oslo. Men jeg har reist i mange muslimske land, og sett hvor like vi er.
Snakk med folk i Jemen, de likner på dem fra Grunerløkka! Eller se folkelig TV i Egypt, det minner om Olsen-banden. Romansene på TV i Qatar har samme poengene som lørdagsfilmene her hjemme. Ungdom på kjøpesenteret i Kuweit er lik dem du treffer på Storo.
Alt viser det samme menneskelige, og vår søken etter glede og mening.
La oss respektere det.
