Muslimer i Norge, innvandrere fra muslimske land, hvordan ser de på det norske samfunnet? Identifiserer de seg med samfunnet, eller vil kunne gjøre det? Eller er de antagonistiske til samfunnet? Og hva lærer egentlig Islam?
Vi kan begynne med muslimene. De er ingen ensartet gruppe, men innehar mange standpunkter. Og kan være uenig med hverandre.
Det følgende er ett standpunkt, som nylig kom fram under en samtale. Vedkommende jeg snakket med, hevdet dette:
De norske er fiender?
Norge er et kristent, eller kanskje et post-kristent, sekulært samfunn, mente han. De kristne er urene, og dessto mere de sekulære. Muslimer bør holde avstand til dem. Disse andre, de kristne eller sekulære, er så visst ikke våre brødre. Tvert om er de fiender til Gud. De er fiendene våre også.
Han som hevdet det var innvandrer fra, skal vi si, Marokko. Vi kan kalle ham Ahmed. Han mottar norsk uføretrygd. Vi kan tenke han har kommunal bolig. Samtidig har han hus i Marokko.
Jeg spurte: Hvis det du sier er riktig, hvorfor blir du boende i Norge? Hvorfor lever du på penger fra de ‘urene’, og tar bolig hos dine ‘fiender’: Hvorfor reiser du ikke hjem?
Og jeg tenkte: Er han ikke en hykler? En som utnytter sine ‘fienders’ velvilje? En som takker, men i hjertet forakter? Og er dette et islamsk standpunkt?
Jeg må føye til at han er flinkt til å be. Han holder bønnetiden på minuttet. Han kan utenat deler av Koranen, og kjenner til mange hadith. Han resiteterer de riktige takksigelser, flittig og til alle tider.
For han mener det gir belønning hos Gud. Han får “pluss” i boken. Han driver, kan man si, en slags handel med Gud, og samler ‘poeng’ for å få Guds lønn.
Vulgær-Islam
Han representerere et formalistisk Islam. Vi kan kalle det vulgær-Islam.
Jeg tror standpunktet har denne bakgrunnen:
Man henter et utsagn fra Koranen, og ser det ikke i sin sammenheng. Utsagnet generaliseres. Man bruker ikke sin tenkning og fornuft, men opptrer firkantet og rigid. Da kommer man på gale veier.
Hva er et islamsk standpunkt? Jeg tror i hvert fall det er et annet. Jeg vil nærme meg spørsmålet slik:
Samhørighet
Hva har vi av erfaringer om migrasjon, at muslimer slår seg ned i andre land? Hvilke holdninger tok de med?
Det beste eksemplet er fra profeten Muhammads tid, da muslimer migrerte til Abyssinia. De søkte tilflukt i et kristent land. Og de kom med – ydmykhet.
De ba om beskyttelse og rettferd, og tillatelse til å slå seg ned. De henvendte seg med respekt til autoriteten, den kristne kongen, og snakket om sin søken etter sannhet. De ville være trofaste mot Gud.
Og det er en annen holdning, enn den til vår marokkaner! Som mottar og forakter, på samme tid.
En muslim kan gifte seg med en kristen. Det sier Koranen. Men om den kristne er ‘uren’, en ‘fiende’ til Gud og muslimene – hvordan kan hun bli muslimens kone? Og mor til muslimens barn? Det er noe som ikke stemmer.
Er det marokkaneren eller Koranen som tar feil? Svaret gir seg selv.
Det er velkjent at profeten Mohammad (fvm) tok mot kristne utsendinger i Medina, og lot dem be i moskèen. De var altså ‘rene’ nok til det!
Jeg husker et møte med Ahmed Deedat, en verdenskjent islamsk taler. Han sa: Muslimer skal være lojale i det ikke-muslimske landet der de bor, og respektere og forsvare landet. Det er islamsk lov! Og kan ikke muslimene gjøre det, skal de forlate landet og dra bort, for å etablere seg et annet sted.
Vi kan tenke over det utsagnet. Jeg tror det innebærer mye klokskap.
Så vær på vakt mot vulgær-Islam! Den er ganske utbredt. Du finner islett av den mange steder.
Muslimer må skjerpe seg! Marokkanerens standpunk er ‘bin ladensk’. Det representerer ikke Islam!
