?Vi trenger en ny bevissthet! Muslimene har forfalt, og er blitt låst i stivnede former. Islam må praktiseres på nyskapende og levende vis!? Det hevder Muhammad Asad.
Han het Leopold Weiss og ble født i Østerrike. Familien var jødisk. Han rømte hjemmefra da han var 14 år.
Han ble soldat under Første verdenskrig. Siden studerte han filosofi og kunst. Han lagde filmer, skrev artikler og bøker, reiste i mange land og lærte seg mange språk: tysk, arabisk, engelsk, fransk, persisk, urdu, portugisisk, spansk.
Han ble muslim, og oversatte Koranen til engelsk. Den oversettelsen er blant de beste du får.
“Sosiale vansker og økonomiske kriser vil utfordre den rådende sivilisasjonen,” mener han. “Den sivilisasjonen er bundet av det materielle, men vil ydmykt søke åndelige verdier, som den vil finne i Islam.”
“Det er en stor feil å tro at en skaper islamske stater ved strenge straffer. For rettigheter og plikter går sammen,” hevder han.
Profeten Muhammad (fred med ham) har sagt: “Den som spiser seg mett når naboen sulter, er ikke muslim!”
Bare når det finnes rettferdighet, går det an å iverksette straff.
“Jeg tror ikke at Islam foreskriver en spesiell klesdrakt,” mener han. “Selv går jeg i vestlige klær, for slik er min bakgrunn. Andre som er opptatt av kultur, bør kle seg som de vil.”
“Noen muslimer har valgt en livsform som ligger fem-seks hundre år tilbake i tid. De tror den livsformen er islamsk. I virkeligheten er det en livsform fra en forfallstid, den ble ikke skapt under profeten Muhammad (fred med ham).”
“Vi må skille mellom det gode og dårlige i den vestlige sivilisasjonen,” sier han, “ta vare på det gode, og avvise det dårlige.”
Selv ville han ikke blitt muslim, om han ikke hadde lært å tenke. Det gjorde han ved vestlige skoler og universiteter.
Han sier: “Den vestlige sivilisasjonen har mye å gi. Så lær av den!”
Veien til Mekka
“På den andre siden av huset der jeg bodde, så nær at jeg nesten rørte ved den, lå en liten moské. Fem ganger om dagen lød kallelsen til bønn fra Indexpen av den slanke minareten.
En mann med hvit turban pleide å komme ut på den åpne balkongen, løfte hendene til hodet og rope:
“Allahu akbar!” “Gud er Den største! Og jeg bevitner at Muhammed er Guds sendebud!”
Langsomt vendte han seg i alle fire himmelretninger.
Han lot stemmen stige og klangen svirre med dype, arabiske intoneringer i den klare luften, hvor den ga gjenlyd og tonet bort.
Lyden var mørk, myk og sterk, med stor spennvidde. Men det var tro, og ikke form, som skapte skjønnheten i den!
Utroperens sang ble som en kjær melodi for meg i løpet av dagene og kveldene i Kairo, på samme vis som i Gamlebyen i Jerusalem, og slik det alltid senere skulle bli under mine vandringer i muslimske land.
Sangen lød likt alle steder, tross den forskjell i dialekt og betoning som ligger i folks dagligtale.
Med denne enheten i lyd lærte dagene i Kairo meg noe om hvor dypt muslimers indre samhold favner.
Og hvor ubetydelige og kunstige de er, alle skillelinjer mellom dem!
Muslimer er ett i sin tenkemåte, i sin skjelning mellom rett og galt, i sitt syn på hva et godt liv er.
For første gang syntes jeg å møte et samfunn der slektskap mennesker imellom ikke hviler på tilfeldige, felles etniske eller økonomiske interesser, men på noe langt dypere og mer varig:
På et sammenfallende helhetssyn – som river ned stengsler og fjerner ensomhet mellom mennesker.”
(Muhammad Asad: “The Road to Mecca.” Gibr. 1985)
