Verden venter krig mot Iran. Israel, med eller uten hjelp fra USA, kan komme til å bombe landet. Skjønt «alle muligheter», som det heter, skal prøves før en eventuell militær aksjon som skal hindre landet i å skaffe seg atomvåpen.
Men det er én mulighet som glemmes, og som er ikke-tema i diskusjonen om hvordan å hindre nye land (nå Iran) i å skaffe slike våpen. Og det er Ikkespredningsavtalen.
Ikkespredningsavtalen om atomvåpen, som trådte i kraft i 1970, har dette som logisk utgangspunkt: Så lenge noen stater besitter atomvåpen, og erklærer seg villig til å bruke dem, vil andre stater ønske seg slike. Forpliktelsen som følger av Ikkespredningsavtalen er denne: Mot at atomvåpenstater ruster ned, for totalt å eliminere sine atomvåpen, skal andre stater avstå fra å skaffe seg den slags våpen.
Og dette er logisk og fornuftig! Men det setter også fokus på atommaktene, som er forpliktet til å ruste ned, og det nettopp for å hindre spredning. I stedet rettes oppmerksomhet mot andre stater, og nå gjelde det Iran, som det hevdes ønsker å skaffe seg atomvåpen. Men fra de eksisterende atommakters side er dette umoralsk, ved at de fraskriver seg eget ansvar.
Resultatet kan i praksis bety at det skal finnes to kategorier atomvåpen: De «gode», som hos USA og Israel; stater med respektable hensikter, og de «onde», som for eksempel hos Iran; en til synes ikke-kontrollerbar stat. Men konsekvensen kan bli nye kriger; gode» mot «onde» stater, rundt spørsmålet om atomvåpen. Der slike våpen kan komme til å bli brukt.
Derfor: Tørr støvet av Ikkespredningsavtalen! Tilbake til dens logikk! Men atomvåpenstatene ønsker det vel ikke; de vil være «konger på haugen».
