Hun er en alminnelig vestlig kvinne. Skjønt, ikke helt alminnelig: Hun valgte å bli muslim.
Hvorfor? Vi lar henne fortelle selv:
“Det har ofte slått meg hvordan kvinner og menn i dag, med kunnskap og bred erfaring, kan virke så lettvinte og grunne! Det er som om de mangler en dypere retning for sitt liv.
Selv har jeg så lenge jeg kan huske, gått med en uro eller dragning, kall det gjerne religiøsitet, mot å høre til i en tro.
Jeg ble motløs av jødiske synagoger, og mistrivdes i kristne kirker. Så jeg ble ateist, en som avviser at Gud finnes.
Men jeg fortsatte å søke etter en sannhet som kan gi mål og mening til livet.
Foreldrene mine var ikke religiøse. I navnet var de jøder. De var gode og åpne mennesker, som holdt på moralske lover, men uten å knytte dem til teologi.
Jeg ble stadig mer kritisk til samfunnet rundt meg og til de verdiene som var rådende der. Er målet bare velstand og fornøyelse? tenkte jeg. Og ønsket en dypere verdi.
“Det uforklarlige gis det ikke svar på ,” fikk jeg høre. “Så ikke tenk på det heller. Søk gode ting som velstand, helse, samvær med venner og familie, god mat og glad underholdning. Spør ikke hvorfor vi er født, hvem som skapte oss, hva hensikten med livet er, hvorfor vi må dø, og hva som venter oss etter døden. Det gjør deg bare forvirret og motløs.”
Jeg ønsket likevel svar, og lette i jødedom og kristendom.
Jødedommen fant jeg trangsynt. Jeg ble støtt av holdningene i synagogen, og skremt av sionistenes overgrep mot Palestinas arabiske befolkning.
Kristendommen var for ulogisk og sammensatt i bildet av Gud, syntes jeg. Kirkens endeløse kompromisser i moralske, sosiale og politiske forhold reagerte jeg også mot.
Så ble jeg nysgjerrig på Islam.
Jeg oppdaget at det er Islam som har skapt arabernes mektige historie, og ikke omvendt. Den troen ville jeg vite mer om.
Jeg leste Koranen, og fant ut at den gjelder til alle tider og alle steder. På den måten overgår den Bibelen, som er mer begrenset, blant annet ved nasjonalismen i de jødiske skrifter.
Slik ble jeg muslim. Det skjedde over tid, ikke ved noen dramatisk eller mystisk opplevelse, men ved nøktern og kjølig vurdering.
Nå stikker den troen dypt. Islam er for meg det sanne, det skjønne, som gir livet mening og retning. Andre religioner gir bare en begrenset forklaring.
Jeg tror at jeg av hjerte og sinn alltid har vært ‘muslim’, selv før jeg kjente til Islam.
Tilhengere av dagens kvinnefrigjøring vil sikkert reagere på at jeg, en moderne kvinne fra det tjuende århundrets Vesten, kan slutte meg til en tro som synes å innsnevre kvinners liv.
Men det er ikke noe snevert ved Islam, tvert om. Islam veileder til det beste livet, og gir forklaring og dybde til opplevelser.
Mange tror i dag at framgang er å vinne anerkjennelse i kunst og vitenskap, bli kjent dersom en er begavet, og tjene penger ved arbeid eller handel.
Islam vektlegger andre verdier. Som å utvikle seg ved nyttig og skapende arbeid, og fjerne seg fra forfengelighet, selvhevdelse og materiell søken.
Så dette er min overbevisning:
Den sanneste åpenbaring er Guds bok. Den fremste tro er den som Abraham hadde. Det beste eksempel viste profeten Muhammad (fred med ham).
Koranen er den fineste fortelling.
Den beste holdning er gudsfrykt og fromhet.
Den vakreste tale fører deg nærmere Gud.
Martyriet er den edleste død.
Den største blindhet er å gå seg bort når en er vist veien.
Den beste handling er den som er nyttig.
Den beste veiledning blir fulgt av praksis.
Lite som er nok, er bedre enn mye som krever mer.
Den dårligste unnskyldningen er den på Dommens dag.
Da kommer også den største anger.
