Verden er én, land og folk er knyttet sammen. Det som skjer blant folk og land ett sted, virker inn andre steder.
Ingen kan isolere seg og hevde at forhold og hendelser ute ikke har sammenheng med oss hjemme.
Men slik har det vært lenge.
Europa var en gang ‘der ute’, i form av stormakter med koloniale interesser. De påtvang land og folk politiske og økonomiske systemer som tjente stormaktene selv.
De innsatte og avsatte ledere, satte vilkårlige grenser – ja, opprettet hele nye stater og land – og rev opp en naturlig, lokal vekst i de områdene de underla seg. Mange vil hevde at de dermed bidro til senere konflikter og fattigdom, som vi fortsatt ser konsekvensene av.
Nå pågår en stille folkevandring fra disse andre områdene til oss.
Noen flykter av politiske grunner, for å finne trygghet fra mishandling og forfølgelse.
Andre, og langt flere, flytter eller ønsker å flytte, av økonomiske og sosiale grunner. De vil ha arbeid og et bedre liv.
Hvem kan bebreide dem det?
Kanskje er vi selv medansvarlige, vi i Europa, med vår koloniale fortid. Som en bekjent av meg, en afrikaner bosatt i Europa, en gang sa: “Jeg er her, i Europa, fordi dere europeere en gang var der, i Afrika!” Kanskje har han rett.
Men for den som flytter, er det likevel regler å forholde seg til. Den som etablerer seg i et nytt land, ankommer vel tross alt som gjest?
Hvilken holdning bør vi vente – av den som flytter inn, og av den som får gjester?
Muslimene har en fastlagt tradisjon å forholde seg til:
For da Islam vokste fram i Arabia, skjedde det under hard motstand. Muslimene ble mishandlet og forfulgt, og mange døde som martyrer. Situasjonen kunne virke uutholdelig.
Da oppfordret profeten Muhammad noen av sine tilhengere til å flytte til Abyssinia, det som nå er Etiopia. Det ble den første migrasjonen i Islam.
De fleste som dro, var forfulgte og flyktet av nød. Men det var også dem som forlot en forholdsvis trygg tilværelse for å bli med til det nye landet.
Najasi het kongen i Abyssinia, landets øverste myndighet. Jafar het muslimenes talsmann.
Jafar talte slik til Najasi (i utdrag): “Konge! Vi levde i uvitenhet og dyrket falske guder! De sterke foraktet de svake. Vi gjorde avskyelige ting.
Da kom en budbringer til oss, av sannhet og integritet. Han kalte oss til den ene Gud. Han påla oss å snakke sant, holde løfter, bevare familiebånd, respektere vår nestes rett og avstå fra overgrep og urett.
For dette ble vi forfulgt.
Og derfor er vi kommet hit, til dette landet, for å søke beskyttelse hos deg!
Det er vårt håp, konge, å slippe urett her.”
Altså: Muslimene kom i ydmykhet. De hilste autoriteten i landet og ba om beskyttelse og rettferdighet.
Slik er den islamske tradisjonen. Ikke alle har fulgt den opp.
Men Najasi tok muslimene på alvor. Han forhørte seg om deres tro og liv, og så sa han: “Jeg skal ikke avvise dere, så lev trygt i dette landet!”
Slik forløp møtet mellom tilflytter og innbygger, den gangen.
Har partene noe å lære i dag?
