Takk til Halvar D. Pettersen for hans debattartikkel i Aftenposten 10. oktober under overskriften Onkel Tom i våre hjerter.
Pettersen har rett i at for å slippe til i våre medier som en minoritetsperson, i dette tilfellet muslim, bør man fortrinnsvis være en Onkel Tom, som fremmer majoritetens meninger og verdier, og markedsfører disse i debatten.
Per Edgar Kokkvold er uenig i dette (Aftenposten 11. oktober), og kaller Pettersen for en «demagog». Da er vel tonen gitt, for skjellsord og sjikane i debatten, slik Kokkvold forsvarer det i andre sammenhenger, som i spørsmålet om Rushdie.
Men til hans faktiske argument. Han sier at menneskeverdet er ukrenkelig. Religioner og livssyn, derimot, må kunne krenkes. Hva mener Kokkvold med det? Er det forskjell på en persons menneskeverd og hans jeg? Og kan man skille mellom jeg´et og hva man er/tror? Er det et dualistisk skille mellom personen og hans livsanskuelse, hans verdisett og eksistensielle orientering? Slik at én del ikke skal krenkes, mens den andre delen må kunne krenkes? Eller er de et hele i personen, som fortrinnsvis bør respekteres?
Personen og hans tro kan diskuteres, ja visst! Med sjikane lagt til side.
