Menneskerettighetene i Islam er ikke vedtatt av noe parlament eller annen politisk forsamling. For de er gitt av Gud. Islam tillater ikke at personer eller grupper tar fra andre rettigheter og utroper seg til ledere. De som styrer må ha støtte i folket. Folket og deres representanter skal fritt kunne kritisere og gi uttrykk for det de mener. Og har ledelsen ikke tillit, skal den kunne fjernes av folket.
Menneskerettighetene i Islam er ikke vedtatt av noe parlament eller annen politisk forsamling. For de er gitt av Gud.
Til disse rettighetene hører:
Rett til liv. Koranen sier: “Om noen redder et menneskes liv, er det som å redde hele menneskeheten!” (5, 32)
Ja, så mye verd er et menneskes liv. Og tilsvarende oppnår du, om du redder et.
Rett til frihet. Ingen skal holde andre nede. Profeten Muhammad (fred med ham) har sagt at han selv, på Dommens dag, skal være anklager mot dem som gjør frie mennesker til treller.
Rett til rettferdighet. “La ikke fiendskap mot andre føre dere vekk fra rettferdighet!” sier Koranen (5, 8). Ingen skal frykte urett fra en muslim.
Rett til likeverd. Islam lærer at alle har samme verd, uansett hudfarge, kjønn og tro. “Fremst blant dere står den mest rettskafne!” (49, 13)
Rett til økonomisk trygghet. Koranen sier om de troende at også tiggere har del i deres eiendom. (51,12)
Muslimer skal dele det de har.
Rett til sikkerhet for liv og eiendom. Profeten har sagt: “Rør ikke ved hverandres liv og eiendom!”
Det gjelder også for ikke-muslimske borgere i en islamsk stat, som f.eks. kristne og jøder (dhimmi).
Profeten har videre sagt: “Den som krenker en dhimmi, krenker meg, og den som krenker meg, krenker Gud!”
Rett til vern om ære og integritet. Koranen forbyr at noen krenker og baktaler andre eller gjør dem til latter. (49, 11)
Rett til vern om privatliv. Islam beskytter privatlivet til innbyggerne i den islamske staten.
Rett til vern om personlig frihet. Ingen kan fengsles uten å være kjent skyldig i en åpen rett. Og folk skal fritt kunne kritisere og fordømme dem som styrer.
En av de fire første kalifer (imam Ali) sa om en gruppe personer som fordømte og truet med å drepe ham, at å kritisere og fordømme ikke er nok til å kaste noen i fengsel, så lenge de ikke begår en forbrytelse mot staten.
Rett til å protestere mot undertrykkelse. Retten er stadfestet i Koranen.
Rett til ytringsfrihet. Islam gir alle frihet til å ytre seg. Og det å si imot umoral og forfall, er dessuten en plikt.
Rett til organisasjonsfrihet. Islam gir folk rett til å danne partier og organisasjoner for å strebe mot rettferdige mål.
Koranen oppfordrer til å forme fellesskap “som arbeider for det gode, slår fast det som er riktig, og motvirker all urett”. (3, 104)
Rett til trosfrihet. Islam gir alle trosfrihet. “Det skal ikke være tvang når det gjelder tro!” (2, 256)
Rett til respekt for religiøse meninger. Ingen skal gjøres til latter for sin tro. Koranen sier: “Vis ikke ringeakt for slikt de vender seg til og tror på, i stedet for Gud!” (6, 108)
Rett til beskyttelse mot vilkårlig fengsling. Ingen kan arresteres og fengsles for en forbrytelse som andre har begått. Koranen sier: “Ingen skal bære en annens byrde!” (6, 164)
Islam vektlegger personlig ansvar. Enhver står til rette for sitt.
Rett til livsopphold. Staten hjelper dem som ikke har nok til underhold. (Profeten Muhammad.)
En islamsk stat er en velferdsstat, som hjelper og beskytter dem som trenger det.
Rett til likhet for loven. I Islam er alle like for loven. Liv og eiendom til f.eks. en dhimmi og en muslim teller like mye.
Lik rett for de som styrer. Ledere og de som ledes er like for loven.
Rett til ikke å handle galt. Innbyggere i en islamsk stat har ikke bare rett, men plikt, til å avvise alt galt. Profeten sa: “Lyd Gud mer enn mennesker!”
Rett til å delta i offentlig arbeid. Koranen sier: “Gud har lovet de troende at de skal styre i landet!” (24, 55)
Og metoden er denne: “De rådfører seg med hverandre.” (42, 38)
Islam tillater ikke at personer eller grupper tar fra andre rettigheter og utroper seg til ledere. De som styrer må ha støtte i folket.
Folket og deres representanter skal fritt kunne kritisere og gi uttrykk for det de mener. Og har ledelsen ikke tillit, skal den kunne fjernes av folket.
(Kilde: Allama Maududi)
