Jeg har lest boka ?Med mandat til å drepe. Norske skarpskyttere i Afghanistan forteller.? Og er blitt skremt. Hvilken forherligelse av vold! Lyst til å drepe, står det, er en forutsetning for skarpskytterens yrke.
Sitat: ?Denne drapslysten er profesjonell og vakker.? (s. 22.) Og lysten blir sluppet løs. Vi leser om den herlige følelsen av å være på vei for å virke. Det er en salig nytelse, skriver fortelleren, som riktig gleder seg. Han skal ut å drepe en levende fiende ? definert som mål av den norske staten. Vi hører om det forlokkende ved det.
Og slik er virket hans gjort rettferdig: For ekstremister (også kalt ?taliban-pakket?, min anmerkning) som bifaller terror, gauler på Allah og brenner flagg, finnes bare én kur, utøyet må vekk fra jordas overflate, skriver han. Det er hans utgangspunkt. Og med dette som dekke, kan han pleie drapslyste sin. Nå skal disse andre få.
Jeg har undret meg over det følgende: De afghanere som kjempet mot britenes invasjon, midt på 1800-tallet, utgjorde en motstandsbevegelse, står det. De førte en selvstendighetskamp. Og Sovjetunionen som senere invaderte, klarte heller ikke å knekke ?motstandbevegelsen?. Men de afghanere som kjemper mot NATOs invasjon i dag ? er de bare ?pakk??
Og videre: Vi har sett bilder av NATOs soldater, topp trente og med det mest moderne utstyr. Kommer de i strid, tilkaller de jagerfly som bomber fiendens stilling. Mens fienden, ?talibaneren?, står der i slitte sandaler, ikledd sine enkle kjortler. Et tilårskommet russisk automatvåpen, kalt kalashnikov, er hva de kan ha i hånden. Hvordan kan det være mulig at de første ikke klarer å nedkjempe de siste, om de sistnevnte kun er ?feige kryp?? Har de ingen støtte blant afghanerne?
Så utkjempes et nytt slag. Kroppsdeler, jord og røyk slynges opp i brutal forening, leser vi. Det gjelder vel for talibanerne. Slik er nok en arbeidsdag for NATO og kongeriket Norge over, skriver skarpskytterne i boka. Men skulle noen etter dette føle en viss sympati for Taliban ? vil man kunne antyde det?
