Snart er det 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Kvinner i mange land vil demonstrere for sine rettigheter og videreføre dagens tradisjon.
Det er bra. Kvinner har alltid vært undertrykt. De er blitt fratatt eget menneskeverd og ansett som annenklasses individer, uten tilsvarende rett som mannen.
Kvinnekamp vil alltid trengs, i alle samfunn. Men kanskje i forskjellige former. Og til forskjellige tider ? når det gjelder de åpne markeringer, mener jeg, ut fra kampens innhold og tradisjon. For det kan variere, i verdigrunnlag og menneskesyn.
La oss se på 8. mars. Kvinnedagen vokste fram under første verdenskrig, med krav om Fred og brød! Sosialistiske paroler preget dagen. En støttet arbeidernes internasjonale sammenslutning og den ?sosialdemokratiske? (kommunistiske) revolusjonen.
Dette er bakgrunnen for dagen, og en viktig side ved dens tradisjon. Den er knyttet til Europas historie, og orienteringen er materialistisk og sekulær.
Utmerket. Den slags kvinnekamp kan trengs. Men husk også at det finnes en annen tradisjon og et annet siktemål på kvinnekamp i verden. Den tar utgangspunkt i det ideelle og det eksistensielle. Skal vi ikke også kunne nærme oss det?
Finnes grunnlag for søsterlighet, og kanskje broderlighet, på tross av uenighet?
Ta en islamsk kvinnekongress som ble holdt for en tid siden. I vedtakene het det blant annet:
Kongressen slo fast at frihet, moralsk og sosial høyverdighet og menneskelig lykke avhenger av at en respekterer menneskets natur. Og viste til eksistensielle spørsmål.
Fatima, Zainab, Maryam og Asiya (for du vet vel hvem disse er, leser?) sto som de beste modeller for kvinner.
Mødre, søstre, koner og døtre til islamske martyrer ble hilst og hyllet. Mens kongressen fordømte all verdens hovmodige og hykleriske krefter.
Dagen for markeringer i denne tradisjonen er ikke 8. mars, men fødselsdagen til Fatima, datter av profeten Muhammed.
Og det ligger ikke mindre besluttsomhet i denne tradisjonens markeringer enn i dem vi kjenner fra 8. mars.
Vi siterer fra en hyllingstale til den islamske revolusjonens døtre:
?Min grenseløse hilsen til dere, kvinner! Fred med dere, respekterte søstre! Guds velvilje over dere, kvinner med løvehjerte, som har frigjort oss fra de fremmedes lenker.
Tapre og avholdte søstre! Dere kjempet side ved side med mannen og sikret at Islam seiret! Med barn på armen fylte dere gatene. Dere forsvarte Islam i kraftfulle demonstrasjoner. Jeg deler stoltheten over deres tapre handling.
Dere gikk først i kampen og oppmuntret mennene! Vi står alle i gjeld til dere, kvinner med løvehjerte.?
?Islam gjør kvinner og menn likeverdige. Kvinnene i vår revolusjonære bevegelse har høstet større ære enn menn. Kvinnene viste selv mot og oppdro menn til mot.
Kvinnene skal lære opp mennesker, slik Koranen også gjør. Et samfunn uten tapre kvinner forfaller og går i oppløsning.
Kvinnene må være med å bestemme over vårt lands framtid! På samme vis som dere deltok i den revolusjonære bevegelsen, ja, spilte en vesentlig rolle, må dere bygge seieren.
Og skulle det bli nødvendig, må dere reise dere igjen.
Landet tilhører dere! Måtte dere bygge det opp, med Guds hjelp.?
?I Islams første tid gikk kvinner i krig sammen med menn. De kjempet skulder ved skulder. Ja, kanskje var kvinnene først! Det hendte at barna ble drept, men kvinnene fortsatte å kjempe.
Kvinnene må ta del i å bygge vår felles framtid!?
Som sagt, dette er fra den andre tradisjonen. Som ikke er så ulik den for 8. mars. Så kanskje kan de to møtes, i hvert fall i gjensidig forståelse. Med respekt for hverandres innhold og dager.
Hver får søke sin plass.
