“Les, i navnet til din Herre, Han som skapte og formet mennesket av en enkelt celle!Les! For Herren er Den store velgjører, som ga kunnskap ved bruk av pennen om det mennesket ikke visste.” (96, 1-5)
Med disse ord fra Koranen, som viser til menneskets beskjedne, biologiske begynnelse, så vel som til dets bevissthet og intellekt, begynte åpenbaringen til profeten Muhammad.
Det skjedde på 600-tallet etter kristen tidsregning.
Åpenbaringen varte i tjuetre år og sluttet kort før Profetens død, med dette verset:
“Frykt Dagen da dere vender tilbake til Gud og hver skal få som fortjent!Ingen vil bli urettferdig behandlet.” (2, 281)
Mellom disse første og siste ord i Åpenbaringen (men ikke i Koranen, som er ordnet etter det indre budskapet), bretter det seg ut en bok som mer enn noen annen har påvirket menneskers religiøse, sosiale og politiske liv.
Intet annet hellig skrift har hatt en tilsvarende betydning for det folk som først fikk budskapet, og gjennom dem på etterfølgende generasjoner, ja, for hele verdens sivilisasjon.
Det rystet Arabia og skapte en nasjon av de tidligere så stridende arabiske stammene. I løpet av noen tiår spredde det seg langt utenfor Arabias grenser og formet det første kjente ideologiske samfunnet i menneskets historie.
Budskapet la vekt på bevissthet og kunnskap. Det fremmet intellektuell nysgjerrighet og inviterte til uavhengig tenkning.
Slik skapte det en islamsk storhetstid, preget av vitenskapelig forskning, undervisning og allmenn kulturell utfoldelse.
Dette spredte seg til Europa og utløste den perioden med gjenskapning av vestlig kultur som kalles Renessansen. Derved ble islamsk sivilisasjon en forløper til det vi kaller den vitenskapelige tidsalder, det vil si vår egen tid.
Budskapet spredte seg ved inspirasjon. Folk la det til grunn for moralske vurderinger og gjorde det til rettesnor i livet.
For aldri er noen bok, Bibelen medregnet, blitt lest av så mange, med slik ærefrykt og intensitet.
Og heller ikke har noen bok over så lang tid gitt mennesker et tilsvarende helhetlig svar på spørsmål som: Hvordan skal vi leve? Hva er godt i dette livet, og nødvendig for glede i det neste?
Om den enkelte muslim ofte kan ha feiltolket svaret og beveget seg bort fra budskapet, står likevel Koranen for de troende som uttrykk for Guds grenseløse nåde, den endelige visdom og ytterste skjønnhet, i bilder og ord.
Ja, som Guds egen tale.
Mange har undret seg over muslimenes holdning til Koranen. De har forsøkt å nærme seg boken via de oversettelser som finnes, men uten å kjenne seg igjen, slik muslimene ser ut til å gjøre.
En viktig grunn er at Koranen aldri er blitt presentert på noe europeisk språk i en form som gjør budskapet korrekt og forståelig.
Videre skiller Koranen seg fra andre hellige skrifter ved å vektlegge fornuft som hjelp til tro, og understreke helheten i menneskets liv, åndelig, fysisk og sosialt.
Daglige gjøremål, om enn av ‘jordisk’ karakter, går sammen med det sjelelige livet.
At virkeligheten ikke er delt mellom en ‘åndelig’ og en ‘verdslig’ side, skaper problemer for dem som er oppvokst innenfor rammen av andre religioner, med den henspeiling på det ‘overnaturlige’ som der kan finnes. For Koranens tilnærming til religiøse spørsmål er i det vesentlige rasjonell.
Innslag av vestlige fordommer mot Islam, med røtter tilbake til korstogene, finnes fortsatt hos både intellektuelle og folk ‘på gata’.
Men selv ikke den mest uvennlige kritiker av Koranen kan annet enn å innrømme at denne boken er den største religiøse og kulturelle inspirasjon for hundretalls millioner mennesker, som samlet har gitt uvurderlige bidrag til menneskelig kunnskap, sivilisasjon og utvikling.
(Muhammad Asad)
