Snart er det kommunevalg, og vi blir oppfordret til å stemme. Ja, noen vil faktisk gjøre det påbudt, av vi skal måtte delta i valg. Det er vel ikke veldig demokratisk?
Jeg sitter på Grønland torg, og leser en avis i regnet. Foran meg på torget står partiets boder, i rødt, grønt og andre farger. Ved bodene står energiske mennesker, med løpesedler for de enkelte partier: Venstre, Arbeiderpartiet, Høyre, Rødt, ja, de fleste partier er representert. Og jeg tenker, der jeg sitter, at mennesket så visst, er et religiøst vesen! De står der innbitt i regnet, aktivistene, med til synes brennende tro på sine partiers budskap, om bedret kollektivtrafikk, hyppigere togavganger, flere opplyste gater og gode sykkelveier. Jeg spør: Bør man kunne tenke ut over dette? Og: Er slike krav mye å begeistres for?
Jeg tenker videre, dette: Hvor stor er egentlig forskjellen mellom de enkelte partier? Og: Hvordan blir de store avgjørelser, i staten, tatt? Disse energiske mennesker, kan de gjøre seg annet håp enn å sette litt av egen farge til den stat som allerede finnes? Og hvem er det som former den staten, og bestemmer hvordan den virkelig er? Norge under Natos dekke, med nære bånd til USA, er vel låst på sin vei, mer eller mindre – ja, bortsett fra når det gjelder sykkelveier, da.
?De herskendes tanker er de herskende tanker.? Det er et gammelt aksiom. Eliten i dette landet, på tvers av politiske partier, har streket opp en vei for landet, uavhengig av aktivistene på torget. De siste er velmenende, gode. Men makten finnes annet steds.
