Dette er viktige punkter å ta med når en skal forstå krigen i Syria. La oss se på dem som startet krigen og har vært pådrivere for den. Og så – til krigens utfall.
USA har ønsket regime-endring i Syria, slik de drev det fram i Libya. «Å destabilisere den syriske regjeringen har lenge vært et sentralt motiv for USAs politikk.» (WikiLeaks) Utad var USA mot «islamske ekstremister», men innad så USA «den potensielle trusselen» mot det syriske regimet fra det voksende nærværet av «innreisende islamske ekstremister», som en «anledning» USA skulle gripe og fremme. (WikiLeaks)
USA var pådriver og vedlikeholdt krigen – og har fortsatt den rollen! Tonnevis av våpen, milliarder av dollar og militær deltakelse og rådgivning fra USA har vært til disposisjon for «opprørerne» i Syria – de fleste etter hvert ekstremister.
USA-ALLIANSEN med England, Frankrike og andre makter har støttet USA – også ut fra egne interesser; om selv å få større innflytelse når «det nye Midtøsten» skulle formes – etter president Assads fall. Tyrkia vil bli en regional stormakt, og demme opp for kurdisk selvstyre. Saudi-Arabia ønsker å fremme saudisk salafi-/wahabi-tenkning – også i Syria – med terror som tilhørende metode. Israel vil svekke og bryte ned Syria, som en viktig konfrontasjonsmakt mot den israelske staten.
Norge er med i alliansen! Norge ved statsminister Erna Solberg har definert konflikten i Syria slik: «På den ene siden står det syriske regimet, støttet av Russland, Iran og Hezbollah. På den andre siden står en rekke opposisjonsgrupper og militante opprørsstyrker støttet av blant annet USA, Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia.» (Redegjørelse for Stortinget 15.11.2016.) Norge er på sistnevnte side.
NORGE har bidratt politisk, med anerkjenning av den syriske opposisjonen. Norge har støttet «samlingen av opposisjonen under paraplyen til Nasjonalkoalisjonen». (Tidligere statssekretær Torgeir Larsen).
Norge har bidratt militært, ved å sende soldater til opposisjonen. «Styrken på om lag 60 soldater vil bidra med trening, rådgivning og operativ støtte til lokale syriske grupper», ifølge Erna Solberg. Angivelig mot ISIL, men sammen med syriske opposisjonsgrupper, som kjemper mot Syrias regjering; i praksis som ledsagere for dem.
Norge har bidratt sosialt og «humanitært» – ved å bygge en «samfunnsstruktur» (Erna Solberg) på siden av Syrias regjering.
«HUMANITÆR» HJELP er gitt i samarbeid med «egnede partnere» (Erna Solberg) for å «bygge opp igjen lokalsamfunn i Syria». Betydelig støtte er gitt til «syriske lokalråd»; arbeidsgrupper under opposisjonens kontroll.
“Den norske støtten til syriske lokalråd kanaliseres ikke direkte, men gjennom Norsk Folkehjelp.” (Torgeir Larsen). «Innsatsen koordineres med den syriske Nasjonalkoalisjonen.» (Norsk Folkehjelp). Nasjonalkoalisjonen; fellesorganisasjon for opposisjonen.
«Regjeringen støtter et prosjekt hvor Norsk Folkehjelp sammen med lokale partnere skal styrke lokalt sivilt lederskap i frigjorte (sic) områder», ifølge Liv Tørres, daværende generalsekretær i Norsk Folkehjelp.
«Frigjorte områder» var betegnelsen brukt av Norsk Folkehjelp – i forståelse med regjeringen? – om områder inntatt av opposisjonen, i krig med Syrias regjering.
Norwac, en mindre organisasjon, arbeider i Syria etter de samme prinsipper. Organisasjonen takker på sin hjemmeside regjeringen for «den generøse støtte» organisasjonen har fått for sitt arbeid, med en tilsvarende karakter.
Norwacs «nøkkelpartnere» i Syria har symboler i opposisjonens farger, anser døde militante i kamp med Syrias regjering som «martyrer» og støtter en USA /Nato- invasjon etter mønster fra Libya, ved en «no-fly-zone», for å velte det syriske styret.
Er dette eksempler på «upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet», slik statsminister Erna Solberg sa om regjeringens «humanitær» hjelp i sin orientering til Stortinget?
USA-ALLIANSEN RAKNER. USA har selv ikke tilstrekkelig kraft – eller hjemlig støtte – til å gå fullt inn i krigen, men er blitt satt på sidelinjen. Det svekker hele fronten.
Andre har tatt initiativet: De som av Erna Solberg ble definert som den «ene» siden (over), opp mot den «andre» – med Norge; nå som faller.
Det er nederlag for den norske regjeringen! Den har sendt militære styrker for å underbygge USA-siden; om å velte Syrias styre. Og gitt millioner av dollar, for – slik Norsk Folkehjelp har beskrevet – å styrke lederskap i «frigjorte» områder. Det vil si «frigjort» – fra det syriske styret.
Regjeringen har erklært den opposisjonelle Nasjonalkoalisjonen som «den rettmessige representanten for det syriske folk» – og avviste Syrias sittende regjering.
Regjeringen må bite det i seg. En begynnelse er dette: Utenriksminister Børge Brende har nedstemt erkjent at al-Assad er Syrias president.
Den norske regjeringen har promotert en krig som er i ferd med å tapes.
Trond Ali Linstad
