”Ja til Europa!”, skriver Edvard Hoem i et essay i Klassekampen. Han vil at ”den politiske venstresida” her i landet skal skaffe seg en ny Europa-politikk, med aktiv deltakelse i Den europeiske unionen, ”fredsunionen”, som han kaller den, for å ivareta demokrati og velferdsordninger, kjempe mot massearbeidsløshet, byråkratisering og omfordeling av verdiene til de rikes fordel.
Hoem presenterer sin europeiske framtidsdrøm og baserer seg på de demokratiske og humanistiske tradisjonene som EU vedkjenner seg, og som må realiseres, mener han. Han ser for seg en bredt organisert opposisjon i dette nye Europa; ”Europaunionen” – også med den norske venstresiden – ”som kan stille makthaverne til ansvar”, som han sier.
Pølsevev! Hoem tar feil fordi han helt utelater å behandle et vesentlig spørsmål, nemlig det om makt. Hvem har makt i Europa – er det de skiftende politiske partier, som kan utfordres og påvirkes, og presses til å ”realisere politiske mål som er i samsvar med interessene til det store flertall av europeiske medborgere”, som Hoem sier? Nei, disse er selv formet, og er utøvere av, det som er den rådende ideologien i samfunnet, og som naturlig følger av det samfunnsmessige synet.
De bare reproduserer dette, som er resultat av makt- og produksjonsforholdene i samfunnet. Som kloke menn (og kvinner) har påpekt: ”Den rådende tenkning i samfunnet er de makthavende klasser og gruppers tenkning.” Hoem vil påvirke tenkningen, men sier lite om maktstrukturene. Med det premiss vil det bli Hoem, og ”venstresiden”, som skal bli påvirket – av den rådende tenkning.
Vi ser det allerede nå. Det som kalles ”venstresiden” – i Norge også ? og som ønsker politisk innflytelse og påvirkningskraft, må hele tiden tilpasse seg til de rådende ideologier, slipe og moderere tidligere standpunkter for å bli mer ”spiselige” og godtakbare. De har ”tæret” på sin sjel så den tidligere knapt lenger finnes. De var tidligere opprørske og revolusjonære, på denne venstresiden, men er nå tilpassete og ”ansvarlige”. Slik går det nok i Europa også.
Nei, ”trå vannet” i Europa! Vær et uromoment, still opp prinsipielle alternativer; reis kritikk, motvirk maktgruppenes allianser ? også over landegrensene, og avslør hykleriet som ? objektivt sett ? ligger i maktgruppenes disposisjoner! – Alene, her på hjemmebane, i Europa? Nei, det er bevegelser ute i verden! Det er opprør, omskiftninger, revolusjoner! Dette skal endre på allianser og maktforhold, og bringe nye tanker og ideer – som også europeiske progressive må være åpne for.
Festung Europa? Hoem mener han argumenterer mot det, men kanskje er dette nettopp hva Hoem forsvarer.
(P.S. Artikkelen er refusert i Klassekampen.)
