Israel er en rasistisk apartheidstat. Det er viktig at vi vet om det, for å forstå Israel/Palestina-konflikten; rasisme – sionist-jødisk rasisme – ligger i bunnen. Her om tenkningen bak, og hva den fører til
De første sionister – som Theodor Herzl; «Den israelske statens åndelige far» (Israels Uavhengighetserklæring) – mente, «liksom antisemitter», at jøder var «ufordøyelige og evig fremmede» og derfor trengte «et egen territorium». (Kilde: Encyclopedia Judaica, Jerusalem 1971.) Herzl anførte at «antisemittisme er rasjonell». (Arthur Hertzberg: The Zionist Idea, N.Y., 1976.) Antisemittisme var «fornuftig», og antisemitter kunne bistå sionister med å bringe jøder ut fra mange land, til Palestina og fremme etablering av den jødiske staten; Israel. Slik startet den sionistiske bevegelsen.
Antisemitter vurderte negativt – og sionister positivt – det særegent «jødiske». «Jeg tror på vår moralske og intellektuelle overlegenhet, på vår evne til å tjene som modell for gjenfødelse av menneskeslekten», skrev David Ben Gurion, Israels første statsminister (Forum nr. 3, 1957). «Israel legger grunnlag for at vi fortsatt skal kunne utvikle oss henimot å bli et ekstraordinært folk.» (Resolusjon fra 28. Sionistkongress, 1972.) Rasisme fornemmes i bunnen.
Det er ikke nødvendigvis galt å tenke eksklusivt om seg selv; om det ikke går ut over andre. Men sionismen gikk ut over palestinerne. Det landet som sionistene ville ta over, var bebodd; der bodde palestinerne. Herzl skrev i sine dagbøker hvordan han ville «oppmuntre» den arabiske befolkningen til å «flytte ut» over den nye statens grenser, blant annet «ved å nekte dem arbeid». David Ben Gurion argumenterte for hvordan «en større offensiv mot araberne» i betydelig grad «ville redusere den arabiske befolkning i den nye staten». (Michael Bar Zohar: The Armed Prophet. 1968.)
Dette er bakgrunn for den israelske staten; palestinere måtte drives ut. Hva skjedde med 50 000 palestinere i Ramle og Lydda, da staten Israel ble til? David Ben Gurion ga ordre til de jødiske, sionistiske styrkene: «Driv dem ut!» Palestinerne «dro ikke frivillig». (Newsweek, 5. november 1979.) – Hele byer som Beisan, Jaffa, Acre, Lydda og Ramlah og arabiske deler av byer som Haifa, Safad og Jerusalem, ble tatt over av sionistiske styrker. (FN-dokument: Acquisition of Land in Palestine. New York 1980.)
Slik ble Israel en «jødisk» stat; ikke en stat for dens innbyggere: kristne, muslimer, jøder, sekulære, der alle kunne ha like rettigheter. Nei, «Israel er staten for det jødiske folk». (Ahron Barak, leder for Israelsk høyesterett.) Og hva skjer med ikke-jøder? Diskriminering må ramme dem.
Apartheid og rasisme: Det er klart hva dette betyr av apartheid og rasisme i staten Israel dag. Palestinerne har begrenset rett til å eie og leie land; som er forbeholdt jøder. De har ikke samme mulighet til statsborgerskap, til å etablere seg i Israel – som primært er for den ène befolkningsgruppe (jøder), mens den andre (palestinerne), som er blitt fordrevet, ikke har samme rettighet. En rekke «fundamentale lover» i Israel som primært skal tilgodese den dominerende befolkningsgruppen (jøder), fører til diskriminering av ikke-jøder på en rekke områder – innen helse, utdanning og arbeid; når det gjelder sosiale rettigheter; rett til å bli forent med familie, osv.
«Israel har etablert et apartheid-regime som undertrykker og dominerer over det palestinske folket», heter det i et nylig FN-dokument. Det er velbegrunnet om staten Israel.
Det siste, aktuelt: Nå tar Israel over Jerusalem, og gjør byen eksklusivt jødisk. Israel-lobbyen («Den jødiske lobby», Robert Fisk) står bak; mer konflikt og krig er i vente. Jødisk etnosentrisk selvopptatthet er årsak, rasisme og kriger følger.
Trond Ali Linstad
