Noen punkter til islam, kristendom og toleranse:
1.) Islam kan inkludere kristne og jøder. Det finnes troende og rettferdige blant dem. Koranen påker dette flere steder: Kristne og jøder som tror og gjør det som er rett, “har ikke noe å frykte”. De som følger Jesus, hører til “barmhjertighetens folk”. Muslimer oppfordres til å “kappes med dem” i å gjøre det gode. De “troende” muslimer, kristne og jøder var en gang “ett samfunn”, men det oppsto uenighet mellom dem, og Gud skal klargjøre deres uenigheter på Dommens dag. Det er Gud som vil at skillene skal bestå, “inntil alle ting faller på plass”.
2.) Men kristne og jøder er ikke homogene grupper, det finnes indre forskjeller, slik det gjør hos muslimene også. “Var de bare kristne!”, “Eller jøder!”, sier Koranen. Da var de rettferdige! Muslimene advares også: “Ve den som ber, men som glemmer sine moralske plikter!”
3.) Vi skal leve anstendig og søke fred, og underordne oss Guds vilje. Det er dette ordet “muslim” betyr. I den forstand skal vi være “muslimer”.
4.) “Det skal ikke være tvang i troen”. Enhver skal kunne tro som han/hun vil, om så ønsket også forlate troen. De “frafalne” som Koranen omtaler, var de som gikk inn og ut av troen for å spionere på det islamske samfunnet i den krigssituasjonen som den gang rådde.
5.) Islam kan være tolerant. Men, hva med kristendom? Jeg slo opp i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter (Arve Brunvoll, Oslo 2001), og finner at dette er “forpliktende lærenorm for forkynnelse i kirken”: Enhver uten “den felles kristne tro” vil gå “evig fortapt”. Og “den felles kristne tro” er troen på treenigheten, at Gud er tre “personer”, nemlig – Fader, Sønn og Hellig Ånd. Å gå “evig fortapt” betyr “å pines uten ende”. Ja, det skal ikke være ende på “de fordømte menneskers og djevlers straffer”.
Dette er kirkens lære. (Ikke veldig tolerant?)
