Hva har Fremskrittspartiets Morten Høglund og Arbeiderpartiets Marit Nybakk felles? Jo, tro på den iranske opposisjonsorganisasjonen Folkets Mujahedin (MKO). Mens kjennere av situasjonen, som for eksempel Kari Vogt, ser organisasjonen som en terroristorganisasjon.
Hvem har rett? Det har Kari Vogt og andre, som peker på dens terroristiske basis. Og dens forræderiske praksis, som har gjort den til en isolert gruppe uten noen folkelig støtte.
Vi kan trekke fram sider ved dens historie.
Revolusjonen i Iran
Den islamske revolusjonen i Iran var de religiøse massenes verk. Den ble fremmet av imamer og skriftlærde, med imam Khomeini som ubestridt leder. Andre opposisjonelle grupper, og deriblant MKO, sto til siden i forhold til dette. De ønsket et godt forhold til Khomeini av hensyn til de iranske massene. Og kalte ham ”ærverdige far”. Men det var bare i det ytre, for innad bekjempet de ham.
Imam Khomeini sa til folket om hæren: – En hær kan dere ikke slå med våpen, så dere må avvæpne den! Bryt de lenker som binder soldatene til sjahen; troskapseden og vanen med å lystre. Angrip i hjertet og ikke i brystet! Appellere til soldatenes hjerter, om de så skyter og drepe dere! Om de dreper fem tusen, ti tusen, tjue tusen, er de like fullt våre brødre. Og vi vil ønske dem velkommen. Vil skal vise at blod er mektigere enn sverd!
Og blod ble mektigere enn sverd i en veldig massebevegelse som førte fram til det islamske styret.
Mens MKO og andre venstregrupper agiterte for ”væpnet motstand”, i elitistiske forstand. Og ble overkjørt.
Khomeini og det religiøse lederskapet drev fram revolusjonen. De ledet massene. Og da Khomeini etter flere år i eksil vendte tilbake til Iran, var det møtt fram millioner i gatene for å hylle ham. Det ble ”uhemmet jubel” på en gledesdag ”som trolig savner sidestykke i moderne tid”. (Mohammed Heikal: ”Ayatollah vender hjem”. Oslo 1982).
Men MKO godtok ikke dette, og gikk til angrep på det islamske styret. Først prøvde de å appellere til massene. De oppfordret dem til demonstrasjoner. Men ikke mange møtte fram. Da endret MKO taktikk. Sammen med andre venstregrupper ville de endre styret med makt. Terrorisme ble antatt som metode i forsøk på å oppnå dette.
Terrorisme
MKO sendte sjokktropper ut i gatene. Målet var representanter for styret, både militære og sivile. Iranske ledere ble skutt og drept. MKO kastet bomber mot moskéer og kontorer. De sprengte veier og jernbaner. Og ødelegge mat og avling. (Keesing`s Contemporary Archives). Men MKO mislyktes på nytt. Det islamske styret sto fast.
Massoud Rajavi, organisasjonens leder, måtte flykte. Og tok tilhold, sammen med sine støttespillere, under Saddam Husseins vinger i Irak.
Saddam hadde angrepet Iran. MKOs styrker gikk sammen med ham. Og om folk tidligere ikke hadde vært mot MKO, så ble de det i hvert fall det nå. Iranere flest har senere hatet MKO, som de fleste nordmenn hatet NS under krigen. Saddams viseutenriksminister Tariq Aziz hadde vennlige samtaler med Massoud Rajavi, og sa han ville være lykkelig over å se ”min gode venn (Rajavi)” som den neste presidenten i Iran. (Kilde: Keesing`s Contemporary Archives). Mens Saddams bomber falt over Iran.
Også MKOs leder Massoud Rajavi hadde vennlige samtaler med Saddam Hussein i Bagdad (se bilde).
Når MKO blir ansett som en terroristorganisasjon, ligger blant annet disse aktiviteter bak: Støtte til Saddam Husseins undertrykkelse av kurderne, drap på tusener av iranske opponenter, sprengninger av industrivirksomheter og oljelagre, angrep på flyselskaper, drap på utenlandske statsborgere, og altså deltakelse i krigen mot Iran.
Manglende demokrati
Mange har pekt på organisasjonens indre liv. Det er bygd opp en personkultus rundt lederskapet. Virkelig demokrati eksisterer ikke, og organisasjonen har en fascistisk karakter. I 1989 ble det pålagt en masseskilsmisse av organisasjonens lederskap, som splittet bevegelsens familier, og sendte barna til fosterlig omsorg i utlandet. En årsak var, ifølge Maryam Rajavi, at organisasjonens tilhengere ikke har råd til ”å bli distrahert” (av barn). (Kilde: International Herald Tribune, 24. sept. 2005).
Human Rights Watch har pekt på at organisasjonen ”torturerer uenige medlemmer, og medlemmer som vil melde seg ut” (International Herald Tribune, 20. mai 2005).
Vi siterer en norsk journalist, Jan-Erik Smilden, som snakket med avhoppere i Norge. De avslører en organisasjon som er bygd på ”vold, trusler, persondyrkelse, propaganda og bløff”. (Dagbladet 29. juni 1996.)
Fremskrittspartiets Morten Høglund og Arbeiderpartiets Marit Nybakk gir støtte til organisasjonen. Men de bør lytte til Kari Vogt og andre, som ser MKO som en terroristorganisasjon.
