?En revolusjon er ikke et teselskap,? skrev Mao Tse-Tung. Og vi kan føye til: Situasjonen ved en kontrarevolusjon er det heller ikke. Den kan ikke være så forfinet og vennlig, som å male et bilde eller skrive et essay.
Det dreier seg om makt. Og om en revolusjonær bevegelse sitter ved makten ? slik tilfellet er i Iran ? vil den ønske å beholde den. Mens en kontrarevolusjon skal søke makt. Støter de to sammen, blir det lett et voldelig møte, slik vi har sett det i Teheran/Iran. (Jeg skriver Teheran/Iran, siden det alt vesentlig av vestlige rapporter er kommet fra hovedstaden.)
En massebevegelse har vist seg i gatene. Den har uttrykt misnøye og kritikk. Bevegelsen har favnet bredt, den er langt fra homogen. Den har avslørt en betydelig opposisjon både innenfor og utenfor systemet.
Da må en skille mellom venner og fiender! Det er også en revolusjonær lærdom. Hvem favner man innenfor systemet, og kan føre dialog med? Og hvem står utenfor systemet, og som derfor må holdes nede?
Irans leder, ayatollah Khamenei, gjorde skillet klart. Han satte en grense i sin fredagsbønn, der han oppfordret kritikere og misnøyde til å uttrykke seg innenfor systemet. Andre, sa han, vil bli møtt med makt. (Ethvert system beskytter seg slik).
Mens det tidligere var hundretusener i gatene (ifølge vestlig presse), ble bare et tusentall tilbake. Dette var nok med sannsynlighet, en hard kjern av systemopposisjonelle. Andre holdt seg borte fra gatene ? i tråd med Khameneis oppfordring. Og/eller i frykt for vold fra staten.
Splittet samfunn
Det iranske samfunnet er splittet. Og egentlig må det være slik. Irans historie er broket, med revolusjoner og kontrarevolusjoner. Konger og republikanere har hatt makt i staten, som nå styres av sjiamuslimer. Fremmede stater som USA og England, blander seg i de indre anliggender.
Iran rommer grupper og klasser med sine respektive ideologier, som ikke alltid trekker samme vei! Det er ikke nødvendigvis galt at dette kommer til uttrykk, i kjølvannet av de siste demonstrasjonene. Men vi som observatører, bør kjenne de viktige motsigelsene og se hvordan de kommer til uttrykk. Hvilke motsigelser har vært fremtredende i den siste tidens demonstrasjoner?
Demonstrasjonene har, som de fleste mener, blitt båret frem av Teherans/Irans middelklasse. Det er de velstående og rike, foruten utålmodige studenter, som har ført an i de siste demonstrasjonene. Mange har vestlige sympatier. De er tiltrukket av det liberale demokratiet (opp mot det religiøse demokrati). De ønsker kontakt med Vesten. Og dialog med USA.
De vil betale prisen for det. ?Hvorfor støtte Hezbollah og Hamas,? blir det sagt, ?når vi kan trenge pengene her hjemme?? ?Ja, hvorfor bry seg med Israel?? ?La araberne betale for konflikten.? Og videre: ?Hvorfor være så harde mot USA når vi kan trenge vestlige investeringer?? Dette er kontrarevolusjonære standpunkt.
På den andre siden står de fattige og de fromme, arbeidere og bønder, menn og kvinner i den tradisjonelle kulturen, både i byene og på landet. Dette er de lavere lag i samfunnet, og med mindre utdanning. De støtter den islamske republikken. Deres lojalitet er hos ayatollah Khamenei. Og Ahmadinejad er deres president.
Radikale og revolusjonære intellektuelle og andre deler av middelklassen, står også for dette standpunktet. De utgjør ? med de foran nevnte – basis for det islamske styret.
De styrende i Iran vil bli mer bevisst sin rolle som talsmenn for disse grupper og klasser ? og målbærere av revolusjonære idealer – etter den siste tidens demonstrasjoner. Et forsøk på å gjenspeile hele det iranske samfunnet, kunne ikke lykkes. De styrende må velge mellom å representere ?hele folkets? stat, eller en stat for de ?downtrodden?; de underpriviligerte grupper og klasser både i Iran og i resten av verden. Og med Irans definisjon av begrepet er det grunn til å vente en skjerpet konflikt med de store vestlige stater.
