Nylig møttes representanter fra Iran, USA og ande nasjoner til viktige forhandlinger om Irans utvikling av kjernekraft.
Resultatet kan bli at et militært angrep på Iran vil bli mer sannsynlig, eller at partene gjennom dagens forhandlinger finner veier til å dempe konflikten. I bunnen for et mulig kompromiss må ligge: Irans rett til kjernekraft.
USA og andre stater må anerkjenne den retten. Den ligger dypt i Irans selvforståelse av å være en selvstendig stat. Fredelig utnytting av kjernekraft på selvstendig vis, forutsetter for Iran at landet selv mestrer alle trinn i utvikling av kjernekraft. Iran vil ikke vike i det.
Iran viser til historiske erfaringer om hvordan Vesten, slik Iran ser det, ved flere anledninger har forsøkt å motvirke økonomisk utvikling, og økt selvstendighet, for den iranske nasjonen. Iran kan gå hundre år tilbake og peke på hvordan England og Russland hindret Iran i å utvikle et iransk jernbanenett, noe som den gangen var vesentlig for økonomisk vekst. For England og Russland var en trans-iransk jernbane en trussel mot deres stormaktsinteresser, og som de derfor motarbeidet.
Olje ble en viktig ressurs, som ga Iran mulighet for selvstendighet og vekst. Men da Iran på 1950-tallet valgte å nasjonalisere oljen, fra vestlige stormakters selskaper, arrangerte England og USA et kupp og tok tilbake kontroll med den ressursen.
Nå gjelder det kjernekraft. Skal USA og andre stater hindre Iran i å utvikle den? Det er ikke uten grunn at hele den iranske nasjonen, både statsledere og opposisjon, står fast ved Irans rett til å ta i bruk kjernekraft.
Til fredelige formål, selvsagt! Irans øverste leder, Ayatollah Khamenei, har en rekke ganger sagt at kjernevåpen for Iran, står i strid med islamsk tro, og derfor heller ikke sammenfaller med iransk militær og strategisk tenkning.
Dette blir vurderinger som fra Irans side, skal spille inn ved dagens møte. Vestlige stormakter bør lytte til dem.
