Iran skal bringes inn for Sikkerhetsrådet, av vestlige makter, for angivelige brudd på ikke-spredningsavtalen, som de samme vestlige makter ? atommakter ? bryter hver dag, ved uvillighet til å ruste ned.
Iran har rett til å utvikle kjernekraft, slik alle stater som har undertegnet ikke-spredningsavtalen har. Dette følger av artikkel IV (pkt 1) i avtalen, der det heter at alle tiltrådte stater har ”en umistelig rett” til ”å utvikle forskning, produksjon og bruk av kjernekraft til fredelige formål”. Men er Irans intensjoner fredelige, eller er siktemålet atomvåpen? Det er Vestens bekymring.
Hva sier Iran selv? At formålet er fredelig. Riktignok er Iran omgitt av atommakter: USA, Russland, Pakistan og Israel. Men Iran anser deres sikkerhetsbehov best ivaretatt ved regionale og globale avtaler. De viser gjerne til landets historiske og geopolitiske tradisjon med fredelig sameksistens: I 250 år har Iran aldri ført angrepskrig, eller startet noen fiendtlighet mot naboer. Et viktig poeng til: Iran hevder seg i ideologisk opposisjon til all anvendelse av atomvåpen. Irans åndelige leder, ayatollah Khamenei har nemlig avgitt et religiøst dekret, en fatwa, som forbyr all utvikling, lagring og bruk av atomvåpen.
Hvorfor Vestens bekymring? Iran har tidligere ikke informert om sine kjernekraftsplaner. Landet drev lukket forskning – med det formål å utvikle atomvåpen? Kan Vesten stole på Iran? Og hvilken situasjon ville ikke oppstå, politisk og militært, om Iran plutselig fremsto med atomvåpen?
Skjønt Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), med mandat å overvåke atomprogrammer, for å hindre at de brukes militært, erklærte i 2003 at det ikke fantes belegg for å hevde at tidligere ikke-bekjentgjort kjernemateriell, eller kjerneaktivitet fra Irans side, var knyttet til noe atomvåpen-program. En liknende formulering kom året etter.
Mistro er et stikkord. Og den går begge veier. Iran ønsket å bygge tillit, og innstilte derfor frivillig, arbeidet med å anrike uran i Isfahan. Det var ment som en midlertidig ordning, mens det pågikk forhandlinger, mellom Iran og det såkalte EU3 (England, Frankrike og Tyskland). Forhandlingene hadde som mål å finne frem til en varig og gjensidig avtale, med ivaretakelse av flere interesser: Å sikre at Irans kjerneprogram var for fredelige formål. Men samtidig å garantere Irans rett til å ha et slikt program. Det var hovedpunkter i Paris-avtalen.
Irans bekymring ble denne: Forhandlingene ga ikke resultat. Det var ingen gjensidighet i dem. Irans rettigheter ble neglisjert. EU3 var kun opptatt av å hindre at Iran tok opp igjen den kjernefysiske forskningen, i stedet for å finne frem til kontrollordninger, som sikret at Irans forskning kun ble brukt til sivile formål, men som tillot den samme forskning.
Uten fremgang i forhandlingene hadde Iran et valg: å godta fortsatte samtaler, der deres rettigheter ikke ble respektert, eller å gjenoppta kjernefysisk forskning, i samsvar ikkespredningsavtalen. Nå har de gjort det siste.
Iran trenger kjernefysisk forskning, og har behov for kjernekraft. Landet er rikt på olje og gass, men dette er ressurser som vil ta slutt. Iran må søke flere energikilder, slik en rekke andre land gjør. Spesielt utviklingsland har fått fastslått den retten. (Ikkespredningsavtalen, artikkel IV pkt 2.)
At Iran har behov for kjernekraft, ble slått fast alt i 1974, ved en studie av det USA-baserte Stanford Research Institute. Iran bør bygge kjernekraftsverk, ble konklusjon. USA så den gang positivt på et mulig amerikansk-iransk samarbeid, med kjernekraft som mål.
Bygger Iran kjernekraft, trengs det brensel. Iran som vil være selvstendig, ønsker selv å kontrollere brenselsprosessen. De vil ikke gjøre seg avhengig av andre, som kan skru på, eller av leveranser, avhengig av politiske forhold, og i et marked som kan bli kontrollert av monopoler. Og de overlater ikke brenselsleveranser til for eksempel Russland, slik det nå er reist forslag om.
Iran ønsker ikke formynderskap, og slett ikke av atommakter, som selv er pålagt å ruste ned, ved ikkespredningsavtalen, som de anklager Iran for ikke å respektere.
Og der står man. Irans krav er ikke urimelige. Men Vesten står også på sitt. Og vil ha Sikkerhetsrådet til å vedta sanksjoner. Økt spenning blir resultatet.
