Mener Iran alvor når de insisterer på retten til å anrike uran? Eller vil de gi etter og vise ?større vilje?, som det heter, til å forhandle om sitt atomprogram på bakgrunn av stormaktenes innspill.
Utgangspunktet for å spørre kan være feil, om man tar som gitt at stormaktenes holdning er den rette, mens Iran egentlig tar feil. Kanskje henter man også fram riset: Israel kan bombe Iran. Vi kan se på noen viktige argumenter.
De forhandlinger som stormaktene ønsker, er i seg selv en underlig konstruksjon. Stormaktene åpner med å slå fast hva resultatet av forhandlingene må bli: Iran skal stanse anrikningen av uran. Forhandlinger om dette, sier de, kan først komme i gang når Iran godtar et innledende krav: Iran må stanse anrikningen av uran(!). Dette biter seg selv i halen. Det duger som diktat. Men Iran liker dårlig diktat, og avviser utgangspunktet. Iran mener alvor med det.
Iran skal kunne anrike uran ut fra Ikkespredningsavtalen til FN. Avtalens artikkel IV gir de undertegnete land, også Iran, en ?umistelig rett? til å kunne fremme ?forskning, produksjon og bruk av kjernekraft for fredelige formål uten forskjellsbehandling?. Men kan Iran ha tapt den retten? Det ligger i avtalen en betingelse, til stater uten kjernevåpen om ikke å ta skritt for å skaffe dem. Er den betingelsen brutt av Iran?
Det fins ingen beviser for det. Inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har gjort en rekke besøk, og brukt mer enn 2000 inspeksjonsdøgn i landet, uten å finne tegn til noe atomvåpenprogram. Da skal Iran kunne anrike uran.
Men USA er ikke fornøyd, og har med andre stormakter brakt saken inn for Sikkerhetsrådet. Der har de så bestemt at Iran må stanse anrikningen av uran. Den formelle begrunnelsen er at Iran på et tidligere tidspunkt hemmeligholdt deler av atomprogrammet. Mange utestående spørsmål fra den gangen er senere blitt avklart i samtaler mellom Iran og IAEA. Men enkelte spørsmål gjenstår. Disse kan løses med IAEA, sier iranerne, uten stormaktsinnblanding.
Hvor mye skal vektlegges at Iran tidligere holdt hemmelig deler av forskningsprogrammet? Hans Blix som var generaldirektør i IAEA, mener det er ?et tynt juridisk argument? fra stormaktenes side å hevde at Iran ved dette skal ha tapt retten, etter Ikkespredningsavtalen til selv å kunne anrike uran. Enkelte i den amerikanske administrasjonen sier nå privat det samme. Slik kan Iran få ?rett? i at landet skal kunne anrike uran, selvsagt til fredelige formål. Stormaktene vil kanskje måtte snu.
Stormaktene tilbyr Iran økonomiske og andre fordeler, om de føyer seg i spørsmålet. Iran avviser slike tilskyndelser, og sier at stormaktene driver utilbørlig innblanding i hva landet oppfatter som sin rett. Irans president Ahmadinejad som kan være skarp i sin tale, har sammenliknet stormaktenes tilbud med noen som vil gi andre ?sukkertøy? for å oppnå medgjørlighet. De kan holde slike ting for seg selv.
Kjernekraft blir framtidens viktigste energikilde. Høye oljepriser og usikre leveranser gjør at stadig flere land satser på kjernekraft, som dessuten er ren og billig. Frankrike og England ser et lønnsomt marked der de selv leverer kjernekraftverk til land i verden. Sammen med USA og Russland skal de så ha monopol på å forsyne anleggene med anriket uran. Iran motsetter seg hegemoniet.
Ønsker Iran kjernevåpen? Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, har gitt en lovtolkning ut fra islam som betyr forbud mot å utvikle, produsere, lagre og bruke slike våpen. Irans president Ahmadinejad har understreket det samme. Han har sagt religionen forbyr slike våpen. Han anser produksjon av kjernevåpen som en ?stengt vei?. (Newsweek, 28. september 2005.) Man bør ikke utfordre det standpunktet ved å true Iran med atomvåpen, slik USA gjør. Iranerne må stå fast ved sitt syn.
Iran er i dag den fremste kraft mot USA og vestlig hegemonisme. Landet ønsker selvstendighet og uavhengighet, basert på egen historie og kultur. Hans Blix som er referert over, har sagt om Iran at folk bærer på sin egen stolthet, som vi må akseptere. Han har pekt på klare urimeligheter i vestens krav til Iran. Det skal vi merke oss. Vi bør kunne se konflikten også fra et iransk ståsted. Ikke alle er flinke til det.
