Nå kommer krigen mot Irak! Fra USAs side vil den være uttrykk for hegemonistiske aspirasjoner, om å bli den suverène verdensmakten som definerer verdens orden.
Irak er et uoversiktelig element, som må behandles deretter. Landet skal "avvæpnes". Et "regimeskifte" skal finne sted. USA stadfester sin overordnete makt.
Israel trygges også. Saddam med masseødeleggelsesvåpen, eller i hvert fall med en sterkt krigsmakt, vil kunne true Israel. USAs sammenvevde interesser med Israels interesser, tilsier drastiske tiltak.
Krig er et drastisk tiltak. Men for USA virker det lett. Beruset av egen styrke går USA til krig, uten store motforestillinger.
Hvem om hva vil lide?
Sivile i Irak vil lide. En krig gir "kollateral skade". Det betyr at sivile blir såret og drept. Folk lider nå også, under Saddam. Men han kunne tidligere vært veltet, av irakerne selv, om han ikke var medspiller for stormaktene, som ofte har trengt ham.
Det internasjonale rettsvesen vil lide. Forsøk på å skape en rettslig orden, med FN og Sikkerhetsrådet som ramme, vil få et skudd for baugen. Nå går USA utenom FN, eller presser frem et vedtak, med trusler og bestikkelser, og undergraver FNs autoritet. USA tar seg til rette som de vil.
Regional stablitet svekkes. Nå kan enhver stat, i prinsippet, følge USAs eksempel og gå til "forebyggende angrep", hvor som helst man mener å ane en trussel.
Vestlig stormaktssamarbeid svekkes. USA med England står på èn side, mens land som Frankrike, Tyskland og Russland står på en annen.
Det siste er ikke så ille. Det uttykker europeiske staters mer selvstendige rolle, i forhold til USA. Og det kan være utmerket. USA – i Midtøsten – støtter opp om en undertrykkende politikk, der Israel dreper og herjer. USA står brask og bram med Israel.
Europa kan bli en motvekt som legger press på Israel, og viser forståelse for palestinernes sak, mens USA lar seg lede av de pro-israelske, sionistiske krefter.
Hva vil skje?
Først kommer et intenst amerikansk angrep, med voldsom ildgivning. Så faller Saddams styre. USA innsetter et nytt regime, som de selv kontrollerer. De lover støtte til oppbyggingen (men lite kan, som i Afghanistan, komme til å skje).
Så venter vel nye oppgaver, – konfrontasjon med andre stater som angivelig "truer USA", og som nødvendiggjør "prevente angrep" og "regimeskifter".
Iran, Syria og Nord-Korea kan være stater som står for tur.
Amerikansk hegemonisme vil på plass i verden. Det kan komme til å prege vår tid.
