I Irak og andre steder snakkes det om en voksende konflikt, mellom sunni- og shiamuslimer. Hva er likheter og forskjeller mellom de to? Ligger det an til skjerpete motsetninger, eller kan uenigheter roes ned?
Om vi ser på de religiøse forhold, er det likhet som dominerer. Det grunnleggende er felles i troen. Og der hvor ulikheter fins, er de ikke av en slik karakter at de inviterer til konflikt og krig. Tvert om anses forskjeller som en rikdom, som gir farger og mangfold til troen.
Men befolkningsgrupper som er sunni og shia, kan ha ulike sosiale roller. Noen kan ha hatt makt i samfunnet, mens andre har vært uten dette. Forskjellige klasser og lag i samfunnet kan ha forankring i sunni eller shia. Slike har det oppstått kommunale grupper, med sosiale og politiske interesser, knyttet an til religiøs tilhørighet. Og det er disse samfunnsmessige gruppene vi i virkeligheten forholder oss til, når vi – feilaktig – blander inn religiøse termer, om “sunni-” og “shiamuslimer”.
Indre eller ytre fiender av muslimske samfunn, kan spille på sosiale, og historiske, forskjeller, i for hold til kommunale grupper, som er formet av sosio-politiske forhold. Og nære opp under disse forskjeller ved å provosere den religiøse troen. Det er et farlig spill.
Det trengs kunnskap for å motstå dette, og vite hva vi forholder oss til, når vi snakker om sunni og shia. Så la dette bli grunnleggende lærdom. Med den kan vi trekke konklusjonen, at det er ikke grunnlag for noen “religionskrig”, som noen vil ha det til, for eksempel i Irak.
Muslimer – sunni og shia – har det grunnleggende felles. De deler den samme gudstro, Koranen, og troen på profeten Muhammed. Andre trosoppfatninger er også like. De har samme normer og leveregler. De er “brødre og “søstere” i troen.
Samtidig er det noen forskjeller, og det er ikke rart. De fleste religioner har flere tankeretninger. I kristendom er det katolisisme og protestantisme. Og i Islam altså sunni og shia.
Skjønt egentlig er det mange grupper. I sunni er det flere varianter, og det er det også i shia. Noen sunni kan stå nærmere shia enn de står andre sunni, om omvendt. Ved dette blir troen et mangfold som beriker og er kilde til kunnskap.
Så skal vi nevne noen forskjeller, som blir del av en kunnskap, for å avvæpne dem som vil antagonisere og stimulere til interreligiøs konflikt.
Vurdering av historiske hendelser
Shia og sunni er uenige om dette: Hvem var den rettmessige “arvtaker” til å ta over da profeten Muhammed døde? Shia mener den personen var Ali, fetter og svigersønn til Profeten, gift med hans datter Fatima. Sunni mener det var riktig som skjedde, at Abu Baker, en sentral følgesvenn til Profeten, fikk autoriteten.
Shia mener at profeten Muhammed utropte Ali til sin etterfølger, bl.a. ved en seremoni ved Ghadir Khum. Sunni betviler dette. De mener at Profeten ga myndighet til Abu Bakr. Begge fører argumenter for sine standpunkt.
Synet på islamsk ledelse
Shia viser til at profeten Muhammed både var spirituell veileder (imam), og samfunnets praktiske leder (khalif). De mener at Ali, og hans familie og etterkommere (ahl al-beit), var best egnet til å ivareta denne dobbelte funksjonen. Sunni vektlegger ikke i samme grad imam-rollen, og mener Abu Bakr og andre etter ham, khalifene, håndhevet lederoppgaven.
Både sunni og shia mener at det ikke kommer noen profet etter Muhammed. Shia tror på spirituelle ledere, utpekt og innsatt av Gud (imamer), mens sunni lar samfunnet innsette lederne.
Synet på Gud
Sunni tillegger Gud materielle egenskaper, mens shia abstraherer Gud, til en utenom-materiell kraft.
Tolkningen av Islam
Det er en tradisjon i sunni at Islam i det hele er ferdig utviklet, hva angår trosoppfatninger, lover, praksis og leveregler, og at det gjenstår å realisere Islam. Behovet for nye personlige fortolkninger, prinsipielle nyvurderinger og forklaringer (ijtihad) er begrenset. I shia mener man Islam stadig må utvikles, forklares og fortolkes, så prinsippet med ijtihad er en stadig utfordring.
Rituelle forhold
Det er et par mindre forskjeller i den rituelle vask før obligatorisk bønn. Shia lar vann passere fra albuen ned til håndflaten, mens sunni gjør det motsatt vei. Sunni vasker føttene, mens shia stryker med fuktete fingre over fotryggen. Under bønnen står shia med hendene langs siden, mens sunni bøyer armene foran brystet (skjønt noen sunni holder dem langs siden, slik som shia.). Når pannen under bønnen føres mot bakken, vil shia den skal møte et organisk stoff, gjerne sand eller jord (og helst fra Karbala, der imam Hussain ble drept), mens sunni legger pannen rett mot bønneteppet.
Den obligatoriske bønnen (salaat) skal framsies fem ganger daglig. Shia slår sammen middagsbønn og ettermiddagsbønn, og likeledes kveldsbønn og nattbønn. De framsier fem bønner, men lar det skje ved tre anledninger (med belegg bl.a. i Koranen). Sunni gjør det samme noen ganger.
Juridiske forhold
Det er noen mindre forskjeller mellom shia og sunni når det gjelder arverett og regler for skilsmisse.
Emosjonelle ytringer
Shia kan vise intense følelser i religiøse markeringer. Sorgfulle hendelser i historien markeres med fortvilet gråt. I blant kan de slå seg, for å markere sorg, og det hender de skader seg til blods. Dette er imidlertid bare en ytre, tradisjonell form, som ikke har noe med shia-troen å gjøre, men som er en gammel emosjonell ytring fra før-islamsk tid.
Andre forhold
Shia godtar tidsbestemt ekteskap (mutah), og mener at Profeten ga tillatelse til dette. Sunni godtar ikke denne form for ekteskap. Shia ærer tidligere ledere ved å søke nærhet til dem der de er gravlagt. Er noen drept for troens sak, sier Koranen, så lever de videre, selv om vi ikke enser dem. Shia lar seg inspirere ved graven, og mener dermed de kommer nærmere Gud. (De blir av enkelte sunni beskyldt for å “dyrke” de døde, noe shia selv avviser bestemt.)
Det er altså visse forskjeller, men mer beskjedne enn i andre religioner. Uenighetene mellom for eksempel katolikker og protestanter, skal være større enn mellom sunni og shia.
Men liksom man i kristendom har sett at motsetningene er blitt spisset til, i en grad at den ene mener den andre ikke er kristen, har det samme skjedd i Islam mellom sunni og shia. På et tidspunkt ble det nødvendig for Sheikh Mahmud Shaltun, rektor ved Al-Azhar universitetet i Kairo, en ledende teologisk institusjon for sunni, å utgi en fatwa (religiøs erklæring) om at shia er en ekte islamsk retning.
Mangfold og rikdom i troen, altså! Og ikke noe som skal føre til krig.
Og vi forholder da oss heller ikke til konflikter som egentlig er religiøst betinget. De har derimot sammenheng med sosio-politiske forhold. Det er ikke religiøse konflikter, men hva vi kan kalle for kommunale konflikter, næret opp av dem som ønskertilspissing.
Muslimer er, eller bør, være bevisst dette. Og ikke la seg provosere.
